Hva er egentlig etnisitet? Spørsmålet er høyaktuelt etter at Sverigedemokraterna nå har tatt avstand fra den såkalte etnonasjonalismen. Så handler da etnisitet om blodsbånd og genetikk, eller om identitet og overenskomster? Sannheten ligger et sted midt imellom. Eller er det både òg?
Jeg har kommet frem til at etnisitet bare kan beskrives ut fra ens egne erfaringer med faktisk tilhørighet. For meg er svaret noe mye mer konkret: Det er skogen der mine forfedre levde, kirken der de ble døpt og begravet, og fortellingene som er blitt videreført gjennom generasjonene. Det er følelsen av å være hjemme, selv om jeg bare er på gjennomreise.
Så la meg forklare:
Hver gang jeg kjører strekningen mellom Sundsvall og Östersund og nærmer meg Borgsjöbyn, forvandles E14 fra en optimalt planlagt transportstrekning til et sted for minner. Minner som, selv om de ikke er mine, likevel lever i meg.
Når Ljungans vannspeil åpner seg ved siden av veien, vet jeg at slektningene mine fisket akkurat i disse vikene. Når øynene mine søker langs bergkammene i horisonten, vet jeg at de som en gang levde, dem som jeg må takke for mitt eget liv, har sett utover nøyaktig de samme skogkledde toppene. De har gått her, tråkket opp stiene, gjett kyr og geiter, advart barna mot ulv og mot «småfolk».
Ikke nok med at jeg bare vet at det er slik – jeg føler det også.
Når jeg passerer den rosa kirken i Borgsjöbyn, som ligger på høyre side, vet jeg at det er nettopp i dette kirkerommet slektningene mine har døpt dem som kom til verden, og tatt farvel med dem som gikk bort. Og det er her de hviler, i slektsgraven under den store bjørken, en gang etablert ved en skjøte-avtale «för evinnerlig tid».
Der hviler min mormors mor Signe, den vakre, men alvorlige, hun som gikk ut for å melke kyrne bare noen timer etter at hun hadde født døtrene sine. Der hviler min mormors far Alfred, han med de snille øynene, han som snekret kjøkkensofaen som står i kjøkkenet mitt. Den som så lenge jeg kan minnes er blitt kalt «Sjusovar-soffan», fordi man sover så godt på den. Der hviler min mormors farfar Jakob, han som forlot hjembygda Tallberg i Västerbotten og bygde opp en ny gård til familien, midt i det jämtlandske grenseområdets dype skog. En gård som av nostalgiske grunner fikk navnet Tallåsen.
Det var der mormoren min og søsteren hennes ble født. Det var der mormors geit Pelle spiste opp filleryene på kjøkkenet. Det var på det kjøkkenet det eneste bevarte bildet av Jakob ble tatt. Av og til finner jeg det frem. Jeg kjenner igjen noe av Jakob i mine egne sønner. (Og var det disse avbildede filleryene geita Pelle spiste?)
Min mormors farfar, Jakob Persson Nordberg (1852–1945), på kjøkkenet hjemme på gården Tallåsen. Foto: Privat.
Omtrent ett minutt etter at jeg har passert kirken, vet jeg at restene av gården ligger der, på venstre hånd, noen kilometer inn i skogen. Hvis ikke naturen allerede har tatt den helt tilbake – det er mange år siden sist jeg besøkte den. Men jeg kjenner på meg at den fremdeles fins der. Noe inne i meg våkner.
Jeg er hjemme, selv om jeg bare er på gjennomreise.
Det er ikke logisk, men det er slik det føles inni meg. Her, i skogen der Jämtland møter Medelpad, har jeg røttene mine. Det er mitt, og hvor jeg enn drar i verden, bærer jeg det med meg:
Skogens lukt om høsten. Gjeddenes spord-slag i sivet. Vårsolens varme mot ansiktet. Revens skrik i natten. Følelsen av bare føtter i duggvått gress. Markjordbær på strå. Sommernettenes lys. Trollmors vuggesang. Knirkingen fra sko i nysnø. Smeltende smør på nybakt tynnbrød. Sju slags blomster på sankthansaften. Duften av varme kanelboller og kokekaffe. Lucia-tog i midnattsmørket. Potetstappe, fjøs og stankelbein.
Og jeg sender en tanke til dere jeg aldri fikk møte, men som likevel har preget meg så dypt: Jeg er her nå. Jeg har tatt over. Barna mine har hørt fortellingene mange ganger – om dere, om Tallåsen, om nissen i skogen, om geita Pelle.
Nå har fem generasjoner sovet på Sjusovarsoffan.
Livet fortsetter. Fordi nettopp dere fantes. Fordi dere drømte og elsket og kjempet. Fordi dere ikke ga opp. Derfor – nettopp derfor – finnes jeg. Akkurat her, akkurat nå. Derfor er alt dette mitt – for at jeg kan elske det, ta vare på det og det gi videre til dem som kommer etter meg. Til generasjoner jeg aldri kommer til å få møte, men som jeg lever for.
Dét er etnisitet for meg.
