Professor i krigsstudier David Betz ved King’s College London vakte oppsikt da han i 2023 gikk ut offentlig og luftet tanken om at borgerkrig kunne være nært forestående i flere europeiske land. Bitte litt sjokkartet var det selv da, men nå, tre år senere, virker det allerede mer nøkternt.
Mandag i uken som gikk gjorde han en kort opptreden under en ukentlig podkast fra Middle East Forum, der han først holdt et innledende foredrag på tjue minutter og deretter besvarte spørsmål i en halvtime.
Et fokus for diskusjonen var islam i Storbritannia, der Betz identifiserer tre sentrale aktører og to drivkrefter i spenningsfeltet mellom dem. Aktørene er den innfødte befolkningen, den postnasjonale eliten og de ikke-innfødte parallellsamfunnene som har politisk makt, les: islam.
Her oppstår en dynamikk som etter Betz’ oppfatning skaper betingelser for borgerkrig, der de innfødte kommer under dobbelt ild. Professoren er knivskarp:
Islam inngår i denne analysen som et alvorlig og etter min mening uløselig problem når det gjelder forenlighet i spørsmål som lovgivning, statusen til ikke-troende, kjønn og hva som er tillatt å si. Men den er ikke pådriveren.
Pådriveren er den postnasjonale eliten som har etterstrebet en rask demografisk forvandling i strid med den historiske befolkningens konstante preferanse, samtidig som den har benektet at denne preferansen var legitim.
Innvandringen er her det primære irritasjonsmomentet mellom det David Goodhart har kalt anywheres og somewheres. De ikke-innfødte befolkningsgruppene deltar i den påfølgende konflikten, men jeg ser dem egentlig ikke som opphavsmennene til denne konflikten.
Konflikten jeg beskriver, har to drivkrefter. Den ene er det jeg vil beskrive som et «bondeopprør» i det 21. århundre, der store deler av den innfødte befolkningen gjør opprør mot en postnasjonal elite som de opplever har brutt den sosiale kontrakten. […]
Den andre drivkraften i konflikten er intertribal, mellom innfødte majoriteter og parallellsamfunn som har oppnådd tilstrekkelig tetthet og organisering til å fungere som distinkte politiske aktører innenfor det samme suverene territoriet.
Denne forferdelige cocktailen ødelegger samfunnsharmonien:
Disse to drivkreftene forsterker hverandre. Elitens svikt i møte med sosial uro fører til at de innfødte radikaliseres mot både parallellsamfunnene og myndighetene som lot dem oppstå. […]
Under høyt nok press blir sentrum den minst stabile posisjonen å innta. Det er grunnen til at mange sannsynligvis opplever at det blir stadig vanskeligere å innta et mellomstandpunkt. Og det skyldes at nøytralitet blir kostbart.
Resultatet er politisk tribalisering: Folk føler seg tvunget til å velge en gruppe holde seg til den. Betz identifiserer en rekke faktorer som trekker i den retningen.
Den første av disse er fraksjonsdannelse. Vanlig politisk uenighet har stivnet til identitetsdrevet polarisering i en rekke land, men særlig sterkt her i Storbritannia. Opptøyene sommeren 2024 viste hvor raskt den gjenværende sosiale tilbakeholdenheten kan svikte. Mer varig her, tror jeg, er fremveksten av eksplisitt fellesskapsbasert politisk organisering og blokkstemming. I et betydelig antall valgkretser i Storbritannia er nå de muslimske stemmene avgjørende for Labour, noe som gir dem en innflytelse som langt overstiger deres andel av befolkningen – spesielt i London.
Tower Hamlets er i praksis bangladeshisk, konstaterer Betz, som understreker at fremveksten av parallellsamfunn skjedde uhyre raskt.
Frontene skjerpes av flere grunner, og en av dem er at den innfødte befolkningen merker at den fortrenges og blir mindre velstående og sikker.
Saken er at store deler av den historiske befolkningen har opplevd et stadig tap av trygghet og kjent territorium. Den hvite flukten fra bykjernene kan måles i boligmarkedene i provinsbyene – for eksempel alle steder med gode togforbindelser til London. Den plutselige tilflyttingen av et stort antall innvandrermenn til landsbyer og småbyer som uttrykkelig har sagt at de ikke kan ta imot dem, har ytterligere økt spenningene og forvandlet det som har vært en statistisk trend, i stadig større grad til en daglig opplevelse av maktesløshet.
En symbolsk viktig sak som den med lærere i Batley som måtte gå under jorden etter å ha vist klassen en karikatur av Muhammed, setter en motsetning mellom to aktører på spissen: Der de innfødte er forurettet på lærerens vegne, mener eliten at problemet er «islamofobi».
Betz renvasker ordet som makteliten bruker for å tilsvine folk:
Barbara Walters’ begrep for dette er downgrading. Med det mener hun en situasjon der en tidligere dominerende gruppe mister politisk innflytelse og demografisk vekt, og dette er ikke et midlertidig tap. Det er et permanent tap. Den franske filosofen Renaud Camus kalte den samme prosessen «den store erstatningen». Både det akademiske begrepet og det populære uttrykket beskriver én og samme endring. De beskriver i praksis det samme. Den tilbakeholdenheten jeg forestiller meg at noen lyttere opplever når de hører uttrykket «den store erstatningen», er selvsensur. Dét er ikke analyse.
I Storbritannia har staten dessuten mistet sin legitimitet, konstaterer professoren:
Lovene håndheves, eller ikke, avhengig av gjerningspersonens identitet. Ytringer overvåkes når de er innfødte og ubehagelige, og tolereres når de ikke er det. Det kunngjøres granskninger av skandaler som statens institusjoner i årevis har nektet å nevne eller undersøke. Faktisk var de i noen tilfeller medskyldige og unnlot deretter å telle ofrene eller å ta dem på alvor.
Folk stemmer ved valg, men beslutningene som tas etter valgene, er uansett i strid med folks ønsker. Slik delegitimeres selve demokratiet. Nå vil flere politikere med parlamentatisk flertall reversere Brexit, som ble vedtatt med folkelig flertall.
Makthaverne legger også for dagen sjokkerende dobbeltmoral:
Det verserer forslag om å kreve identitetsbekreftelse for å kunne ytre seg på sosiale medier, samtidig som kravet om identitetsbekreftelse for å kunne stemme ved valg, fjernes.
Også økonomiske faktorer peker i retning av et høyere konfliktnivå:
Spesielt blant ungdommen, som opplever at deres økonomiske og sosiale ambisjoner blir frustrert av eksempelvis manglende evne til å eie en bolig, med påfølgende ringvirkninger for muligheten til å stifte familie, opprettholde faste forhold og lignende. Husk at den franske revolusjonen ble drevet av økende forventninger blant borgerskapet på bakgrunn av aristokratisk forakt, ikke av de aller fattigste.
Slik har også tilbøyeligheten til å adlyde myndighetene avtatt. Derfra kan veien være kort til å gjøre ting myndighetene forbyr, i alle fall ta til orde for dem:
Nylig sa generalmajor Julian Thompson – som uten tvil er den beste britiske generalen etter andre verdenskrig, og som ledet Third Commando Brigade i Falklands-krigen – til en intervjuer at båtene i Kanalen kunne stoppes i morgen hvis vi virkelig hadde motet – for å sitere ham nøyaktig – til å skyte, og han presiserte at han mente å skyte mot fartøyene, og at hvis regjeringen ikke stoppet dem, ville det bli, sitat: en revolusjon. Den offentlige reaksjonen på dette har så langt i stor grad vært anerkjennelse. Du vet, et slags kollektivt «ja, selvsagt».
Endelig består eliten av inkompetente personer som bare resiterer et manus, fastslår Betz.
Den moderne eliten er et sammensatt politisk, næringslivsmessig, kulturelt og administrativt kompleks. Det er slik man må forstå det. For den er jo veldig stor, ikke sant? Det er ikke en liten gruppe, men de fleste av medlemmene er forvaltere av et manus snarere enn opphavsmennene til det manuset. Manuset i seg selv er postnasjonalt i sitt ideologiske synspunkt. Det er postmoderne i sin mistro til nedarvet lojalitet, og det er nyliberalt i sin behandling av befolkningen som i praksis mobile produksjonsfaktorer.
En del av denne eliten står knallhardt på manuset, mens andre allerede planlegger å rømme, sier Betz.
Disse faktorene utløser ikke slaget ved Gettysburg, understreker han, men de er betingelser for at borgerkrig kan utløses.
Programverten kommer inn på hvor en borgerkrig kan bryte ut først, og deretter kanskje spre seg til andre land. Betz nevner både Storbritannia, Irland og Frankrike som mulige kandidater.
Ingen kan se på hendelsene i Frankrike i det siste og tenke: «Vel, dette går jo helt fint.» Dét er ganske åpenbart, for å si det mildt.
For Storbritannias vedkommende mener Betz at det er usikkert hvor hærens lojalitet vil ligge, og at denne kanskje kan splittes mellom eliten og folket. Han tror ellers at alliansen mellom islam og woke-venstre er dømt til å opphøre.
Betz drister seg ikke til å spå hva som vil bli enden på visa, men nevner balkanisering som ett av flere mulige scenarier. Han avviser heller ikke JD Vances prognose om at Storbritannia kan bli en islamistisk stat med atomvåpen.
Ville det ikke ha vært forfriskende om en norsk professor gjorde like ufiltrerte analyser, for eksempel på NRK?
