Det er ikke uvanlig at enkelte kunstnere skryter på seg en spesiell kontakt og inspirasjon i forhold til Edvard Munchs billedkunst. I enkelte tilfeller kan man se en malerisk kobling, men når det gjelder den tyske kunstneren Katharina Grosse, som nå stiller ut på Munchmuseet og der berømmes for sin Munch-tilkobling, er en slik innflytelse hinsides synlige referanser. Tydeligvis har den faglige staben ved museet latt seg dupere av kunstnerens selvskryt og påståtte Munch-inspirasjon.
Katharina Grosses malerier og koloristiske utfoldelse i museets lokaler befinner seg så langt unna Edvard Munchs kunstneriske kvaliteter at det er provoserende og en fornærmelse å trekke noen form for parallell mellom dem. På det punkt er Grosses hovedverk «Svart seng» på utstillingen det mest ubegavede i et kunstnerisk perspektiv. Her har kunstneren griset til både seng og omgivelser med ulik kulør av spraymaling, som ikke på noe sted skaper grenser eller fremhever motivets mening. Det er bare spraymalingens vilkårlige sprut som er verkets fargekaotiske og antikonseptuelle funksjon.
Katharina Grosse: Das Bett, 2004. Foto: Nic Tenwiggenhorn. Lisens: Bruk i media.
Å trekke Edvard Munchs formsikre og koloristiske stringens inn i Grosses utflytende og målløse avgrensninger, er tolkningsteoeretisk et tegn på kunstfaglig uforstand. Kunstneren har kanskje vært fylt av sterke følelser, men om disse kommer til utrykk i spraymaling på vegg, møbler og gulv, er ikke usannsynlig. Om det er kunst, er en helt annen problematikk. Da må kunstneren transformere følelsene til kunstneriske kvaliteter og estetisk mening. Slik spraymalingen her blir brukt, er det mer nærliggende å betrakte resultatet som visuelt hærverk.
Følelsene i seg selv kan være sterke eller svake, men har ingen spesifikke evner/virkemidler som kan strukturere dem i kunstnerisk retning. Når man ser på Katharina Grosses spraymalings-teknikk og hennes vilkårlige fargefordeling, virker hele prosjektet som en kunstinstitusjonell manifestasjon. Det er altså ikke kunstneren som tilføyer museet estetiske kvaliteter, men Munchmuseet som gir Katharina Grosse kunstnerisk prestisje, og særlig når hun skryter om sin dype interesse for Edvard Munch.
Med denne utstillingen pumper Munchmuseet institusjonell fagkompetanse inn i et kunstnerskap som har minimalt med estetiske kvaliteter. Det har sikkert kostet flesk, og det i en tid da Munchmuseet har store problemer med økonomien. Hvorfor da pøse ut mer penger på en helt uinteressant kunstner som også befinner seg milevis unna Edvard Munchs maleriske begavelse?
Den fete kuratorteksten som trekker historiske linjer i Katharina Grosses ubegavede kunstnerpraksis, handler stort sett om terping på trivielle temaer. Sengen går igjen som et traurig tema kunstneren aldri blir ferdig med. Ikke så merkelig, kanskje, hun får jo aldri til noe spesifikt kunstnerisk på sengekanten. I stedet håndterer hun sengemiljøet med koloristisk raseri og sjelelig misnøye. Noe kuratorteksten omtaler som «En malerisk poetikk». Tenk en malerisk poetikk, som kunstneren ikke på noe visuelt nivå kan ha implementert i sine utstilte verker. For her mangler poetikkens tre kjernekriterier: mimesis, katharsis og anagnorisis, som er grunnleggende i enhver poetikk.
Nå består utstillingen også av malerier og fargelagte vegger. Det hjelper å komme bort fra den traumatiserte sengen, men det er ikke noe mer futt i maleriene og de fargeflekkede veggene. Dette er en kunstner på tomgang, som ledende kunstinstitusjoner kan fylle med sitt eget forflatede normsystem. Det er synd at Munchmuseet har utviklet seg i den retningen. De burde ha mer enn nok med Edvard Munch og hans maleriske mesterskap. Om han ikke er særlig moteriktig, har han skapt tidløse verker.
Munchmuseet:
Katharina Grosse: Uten tittel, 2004. © VG Bild-Kunst Bonn, 2026. Lisens: Bruk i media.
Katharina Grosse: «Das Bett»,
Installasjoner, malerier, veggfarging, etc.
Varer til 03.01.2027
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.
