Fire av fem nye arbeidsplasser som er skapt i Storbritannia det siste tiåret, har gått til utlendinger. Samtidig øker antallet briter på sosialhjelp kraftig.
Den britiske økonomien prioriterer ikke lenger britiske arbeidstakere. Men selv om utlendinger tar mange av de nye jobbene, havner de fleste migranter på sosialhjelp, i følge med alle britene som ikke klarer å skaffe seg jobb.
Dermed rammes også briter som fortsatt jobber og betaler skatt. Resultatet ser vi: En britisk økonomi som opplever sin verste krise etter andre verdenskrig, i en situasjon som forsterkes som følge av en eksplosiv vekst i grov kriminalitet begått av ulovlige innvandrere.
Rapporten «The State of Dependency» fra Centre for Social Justice (CSJ) har undertittelen: How a broken benefit system is holding Britain back. Tallene viser at siden 2014 har kun 734.000 arbeidsplasser gått til britiske statsborgere, mens nesten tre millioner har gått til innvandrere, skriver Daily Mail.
Det er åpenbart at ingen av de siste britiske regjeringene har innført en britisk variant av Trump-teamets «America First»-politikk.
USAs utenriksminister snakket nylig med Breitbart News om hvordan den samme tankegangen preger USAs utenrikspolitikk. Rubio stilte spørsmålet: Hvordan vil folk reagere på politikere som fornekter dette prinsippet?
«Jeg vet at folk i media (…) gjerne kritiserer uttrykket ‘America First’, som om det var noe ondt. La meg spørre folk: Hvor mange kandidater ville blitt valgt hvis de gikk ut og sa til det amerikanske folket: ‘Min oppgave er å sette Amerika på andreplass, eller tredjeplass, eller sist.’
Hvis de ikke liker ‘America First’, bør de ha motet til å gå ut og si til folk: ‘Jeg stiller til valg med den overbevisningen at vår utenrikspolitikk bør styres av at Amerika kommer på andreplass eller tredjeplass.’»
Rubio sa videre at ingen politikere vil finne på å gjøre noe slikt. Men da overser han britisk politikk, eller europeisk politikk generelt. Norske politikere inntar åpenbart førersetet, så å si alle avgjørelser som kommer fra Stortinget og regjeringskontorene, har negative konsekvenser for norske borgere.
Alle vet hvilke avgjørelser det dreier seg om: Innvandring, bistand, skattenivå, strømkabler, massiv krigsstøtte til Kyiv, klimahysteri og satsing på «fornybar» energi, samt elektrifisering av sokkelen og Melkøya. For å nevne noe.
Ifølge CSJ har antallet innvandrere økt med 2,1 millioner siden 2020. I samme periode har antallet som mottar arbeidsledighetsstønad, økt med 2,3 millioner. Dette alene koster skattebetalerne 21 milliarder pund (264 milliarder kroner).
Rapporten bemerker at «arbeidsgivere har fått enestående tilgang til utenlandsk arbeidskraft, mens skattebetalerne har måttet bære de økende kostnadene ved arbeidsledighet i landet».
6,7 millioner mennesker i Storbritannia mottar nå minst én form for sosial ytelse. Kostnaden er på 136 milliarder pund (1711 milliarder kroner) i år. Kun økningen siden 2019/2020 tilsvarer 1200 pund (15.000 kroner) per skattebetaler.
CSJ skriver at «høy innvandring også har bidratt betydelig til velferdsutgiftene», og rapporten viste at antallet visum utstedt til «avhengige» innvandrere økte med rundt 400 prosent mellom 2019 og 2024.
Rapporten knuser fantasien til dem som fortsatt mener at innvandring kan redde velferdsstaten, som lider av få barnefødsler og en stadig eldre befolkning. Rundt 14,3 milliarder pund (180 milliarder kroner) i skattepenger blir for tiden utbetalt til innvandrere i arbeidsfør alder som bor i Storbritannia. Beløpet forventes å stige til 16,3 milliarder pund (205 milliarder kroner) innen 2030.
Som CSJ skriver i sin rapport:
Dette innebærer en betydelig endring i omfanget av en velferdsstat som er grunnlagt på prinsippet om bidrag og gjensidighet. Innvandring, velferd og beskatning fremstår som sammenhengende deler av den samme ødelagte økonomiske modellen.
Altfor lenge har politikken prioritert å tilføre innvandrere til økonomien fremfor å frigjøre potensialet hos selv en brøkdel av de 6,7 millioner menneskene som befinner seg i den skjulte arbeidsledighetskrisen.
Situasjonen er egentlig langt verre i Norge, men foreløpig blir vi blindet av oljeformuen. Neste år må Ap-regjeringen fylle på med over 600 milliarder kroner i oljepenger kun for å få regnskapet til å gå opp. Denne enorme summen, som utgjør over 25 prosent av statsbudsjettet, er omtrent nok til å dekke kostnadene våre politikere påfører oss skattebetalere gjennom bistand, innvandring og støtte til Ukraina.
Reform UKs nestleder Richard Tice uttalte til Daily Mail:
«Denne rapporten er en knusende anklage mot Labour- og de konservative regjeringene, som har valgt en økonomisk modell med åpne grenser og lave lønninger som avskriver millioner av våre egne innbyggere.
Reform UK vil bryte velferdsfellen, stanse masseinnvandringen og få britiske arbeidstakere tilbake i jobb.»
Reform har uttalt at partiet, dersom det blir valgt, vil forsøke å redusere de årlige velferdsutgiftene med 50 milliarder pund per år, blant annet ved å stanse alle utbetalinger til utenlandske statsborgere.
Reform har anslått at dette alene vil spare skattebetalerne for 21 milliarder pund per år innen 2029, eller 700 pund (8800 kroner) per husholdning.
Siden de norske velferdsutgiftene eksisterer i en helt egen sfære av raushet fra politikere på vegne av oss skattebetalere, er innsparingene som enkelt kunne blitt gjennomført her til lands, astronomiske.
Enkle tiltak, som bare å stanse alle former for offentlige utbetalinger til utlendinger, ville finansiere at alle norske skattebetalere slapp all inntektsskatt umiddelbart, og etter et par år kunne de fleste avgifter også gradvis fjernes. Dette er selvsagt uakseptabelt for regjeringen og store deler av Stortinget, som tydeligvis mener at norske arbeidere får akseptere sin fortjente plass, aller bakerst i køen.
