X er en kilde til kunnskap og fri informasjon, slik mediene en gang var. Ikke rart de hater Elon Musk. De kan ikke tilgi ham for å ha befridd Twitter fra maskineriets kontroll. Smarte mennesker får en plattform helt gratis og kan nå millioner.
I dag stiftet jeg bekjentskap med et slikt menneske, takket være en av våre mest flittige lesere. Det er algoritmene som styrer oss til slike ut fra våre preferanser. Det er disse algoritmene EU ønsker å kontrollere, slik at du ikke møter slike hjerner.
Han heter Brivael Le Pogam. Klarsyn lyser opp hele rommet!
Han har skrevet et resyme av Frankrikes vekst og fall som passer perfekt på Norge, slik det gjør på samtlige vesteuropeiske land. Politikk er blitt et skuespill hvor man konkurrerer om å innbille velgerne at det er mulig å la showet fortsette og skyve regningen foran seg.
Ingen politiker tør å fortelle velgerne at de lever på lånt tid, og partiene brenner fremtiden. Krigen mot Trump er en slik destruksjon, for det er bare Trump og hans folk som står mellom en håpefull fremtid og undergangen. Innvandring er bare en del av et hele, det er kvelningen av entreprenørskap og kreativitet og forføringen av de unge til å tro at alt kan fortsette som før, som er selvmordet.
Den beskrivelsen Brivael Le Pogam gir av Frankrike, passer perfekt på Norge, og det er neppe tilfeldig at Jonas Gahr Støre har studert ved Sciences Po. Han er snytt ut av denne eliteskolen og har duxens arroganse: De vet best. Politikk er en forestillling hvor velgerne overlater all makt til dem som vet best. Vi er tilbake i adelskapet.
Brivael henvender seg til amerikanske velgere. Hvis også de lar seg forføre til å velge et sosialistisk Demokratisk parti, er det game over.
Vi ser at norske politikere og journalister heier på Mamdani, Abdul el-Sayed og the Squad. Vi ser at de samme politikerne er på vei opp og føres opp på valglistene i vårt land. Muslimene har en annen lojalitet, en annen agenda. Det samme skjer i USA.
Det er mulig å vite hvor dette ender. Du kan se filmen før du kjøper billett.
Mine kjære amerikanske venner, i mitt forrige innlegg ga jeg dere et øyeblikksbilde av hvor Frankrike står i dag. La meg nå vise dere hvordan vi kom hit. Jeg vil at dere skal se hele filmen før dere kjøper billetten.
Etter krigen var Frankrike en velsmurt maskin. Vi kalte det «Trente Glorieuses» – de tretti strålende årene. Vi bygde Concorde, det vakreste flyet som noensinne er laget. Vi bygde en flåte av atomreaktorer på rundt femten år og skaffet oss elektrisk strøm som er blant verdens reneste og billigste. Vi bygde «Arian» og sendte Europa ut i verdensrommet. Vi bygde TGV, det raskeste toget på jorden. Vi oppfant Minitel, et nettverk som fantes i millioner av hjem før de fleste av dere hadde hørt om internett. Vi var ikke et museum. Vi var byggere.
Så kom 1981. François Mitterrand. Tenk på ham som vår Bernie Sanders, bortsett fra at han faktisk vant. Ved hans side, i kontoret ved siden av hans på Élysée, satt et 37 år gammelt vidunderbarn ved navn Jacques Attali, hans spesialrådgiver de neste ti årene. De skarpeste hodene på venstresiden, overbevist om at de kunne styre en økonomi fra et departement.
Dette var hva de gjorde. De regjerte med kommunistiske ministre. I 1982 nasjonaliserte de dusinvis av banker og de største industrikonsernene i landet: Paribas, Suez, Saint-Gobain, Thomson, Pechiney, Rhône-Poulenc. De senket pensjonsalderen til 60 år. De kuttet arbeidsuken til 39 timer og innførte en femte uke med betalt ferie. De innførte en formuesskatt. De ansatte massivt i offentlig sektor.
Virkeligheten slo til på under to år. Kapitalen flyktet, inflasjonen løp løpsk, og francen ble devaluert tre ganger. I mars 1983 måtte Mitterrand trekke hardt i bremsene og innføre innstrammingstiltak bare for å forbli i det europeiske monetære systemet.
Høyre–venstre-aksen blir en illusjon. Høyre later som om de kan legge om kursen, men det skjer aldri. Politikk blir redusert til en diskusjon om pynten på kransekaken. Når velgerne har sett det i noen sykluser, blir de desillusjonerte, det virker som en turn-off. De venter bare på at noen skal vekke dem fra dvalen.
Det var dette Trump gjorde. Da velgerne hørte ham snakke på en måte ingen politiker noen gang har gjort, visste de at han var the real thing. Derfor kunne heller ikke en video hvor han snakket manneprat om kvinner, velte vogna. Den bekreftet bare hva de visste, at Trump var et menneske av kjøtt og blod.
Men her er haken: Bremsene snudde aldri noe. De bremset bare ned utviklingen. Den såkalte høyresiden kom tilbake med Jacques Chirac, og ingenting ble gjort om. Under Chiracs presidentskap innførte Frankrike 35-timers arbeidsuke. Uansett om det var venstre- eller høyresiden, la hver regjering til enda et program, enda en regel, enda en skatt, og ingen fjernet noensinne noe.
Utviklingen går ikke synkront i alle vestlige land. Norsk skole forsøker å klekke ut woke-elever som svarer «riktig». Men det sitter fortsatt såpass mye igjen av den gamle kulturen at 50 prosent av våre unge menn ville stemt FrP. Dét skremmer vannet av eliten. De er nå i et løp frem mot 2029 for å hindre FrP i å vinne ungdommen.
Derfor satser hele det politiske establishment på å vinne innvandrerstemmer og rekruttere nye ansikter. Her kommer islam inn i politikken og møter mange utstrakte hender.
Samtidig gjorde den politiske klassen noe enda mer ødeleggende enn dårlig økonomi. Den gjorde ungdommen til et politisk redskap. I stedet for å lære unge mennesker, inkludert millioner av innvandrerbarn, å elske landet de bodde i, lærte den dem en historie om skyld og urett: Frankrike som undertrykkeren, Frankrike som det man skal mislike. Man kan ikke integrere folk i et land man har lært dem å forakte. Vi lever med konsekvensene av denne fortellingen i dag – i skolene våre, i forstedene våre, på gatene våre.
Det politiske skuespillet åpner for sjarlataner. Macron er en sjarlatan. Det samme er Støre. De ligner hverandre. Begge vil ha full kontroll på narrativet og har fått medier til å spise av hånden sin.
Deretter fulgte førti år med langsom nedgang, helt frem til Macron. Og historien har en perfekt avslutning. I 2007 ledet Jacques Attali en kommisjon som skulle finne ut hvordan man kunne sette fart på den franske veksten. Kommisjonens nestleder var en ung embetsmann ved navn Emmanuel Macron. Kommisjonen foreslo mer enn 300 reformer for å frigjøre økonomien. Nesten ingen av dem ble noensinne gjennomført. Selv mennene som bygde systemet, visste at det ikke fungerte, og selv ikke de klarte å reversere det.
Tall lyver ikke, hvis man klarer å finne dem. Documents Kjell-Erik Eilertsen påviser hvordan strømeksporten tapper forbrukernes blod og beriker statsselskapene. Nedtappingen av magasinene er styrt av mennesker, det er ikke et naturfenomen, slik mediene vil ha oss til å tro. Kun Oljefondet redder fastlandsøkonomien, og uttaket stiger år for år. Likevel må avgiftstrykket økes for å gi inntrykk av at regjeringen har kontroll. Men det begynner å gå opp for stadig flere vanlige folk at det er de som er salderingsposten.
Ikke noe balansert statsbudsjett siden 1974. Offentlige utgifter på rundt 57 % av BNP. Gjeld på over 3300 milliarder euro. Veksten har stått fast under 1 %.
Nå kommer tallet som burde holde dere våkne om natten. I 1995 var BNP per innbygger i Frankrike rundt 27.000 dollar. I USA var det rundt 29.000 dollar. Vi lå helt likt. I dag ligger Frankrike på rundt 49.000 dollar. USA ligger på rundt 90.000 dollar. Dere er nå nesten dobbelt så rike per innbygger som vi er.
Heller ikke nordmenn har en median-inntekt som er i nærheten av den amerikanske. Hvorfor forteller ikke mediene dét? Hvorfor spør de ikke Støre og Stoltenberg hvordan det kan henge sammen at Staten blir stadig rikere, men at de ikke-privilegerte – den vanlige kvinne og mann – sakker akterut.
Det henger ikke sammen.
Hva har endret seg? Ikke talentet vårt. Ikke ingeniørene våre. Ikke matematikkutdanningen vår. Det eneste som har endret seg, er at vi satset alt på sosialismen. 35-timersuken, den endeløse reguleringen, skattene som jager bort alle som bygger noe, troen på at staten skal gjøre alt og at den enkelte skal måtte be om tillatelse til alt.
Det er et sitat folk elsker å tilskrive Einstein: Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente forskjellige resultater hver gang. Vi prøvde. I førti år prøvde vi. Hver regjering lovet at ett program til, én skatt til, én regulering til endelig ville ordne opp i både det ene og det andre. Dere har nettopp sett hvor det førte oss.
Brivael Le Pogam har et brutalt budskap: Hvis dere velger Demokratene og Democratic Socialists of America vil dere fortjene det. Skriften står med store bokstaver på veggen. Det gjelder i samme grad for vesteuropeere.
Så hvis dere velger Det demokratiske partiet, som bokstavelig talt blir sosialistisk foran øynene deres, vil dere fortjene det som kommer etterpå.
La meg fortelle dere nøyaktig hva som vil skje hvis dere går den veien. Ingen vil stemme for nedgang. Hvert eneste tiltak vil lyde sjenerøst, medfølende og fornuftig. Byggherrene deres vil sakte forlate området eller slutte å bygge. Staten deres vil vokse hvert år og aldri krympe. Gjelden deres vil vokse eksponentielt. Og om tretti år vil barna deres se på et diagram som det jeg nettopp beskrev og undre seg over når det hele gikk galt.
Det er en grunn til at norske medier hater Elon Musk. Han er et geni, han er den største entreprenøren/oppfinneren i vår tid. Mediene har forsøkt å svartmale Tesla, men 75 prosent av Tesla-eierne kjøper fortsatt Tesla når de skifter bil. På noen områder fungerer fortsatt det frie markedet. Men de får ikke vite om de tre Falcon-rakettene som ble sendt opp samme dag, én med en hemmelige spionsatelitt og en annen med mannskapet til den internasjonale romstasjonen ISS.
Vest-Europa forstår ikke lenger american greatness, for de har mistet sin egen.
Dere har fortsatt noe vi har mistet. Dere har Elon Musk, som sender raketter i bane og lander dem på halen. Dere har Palmer Luckey, som bygger fremtidens forsvarsindustri. Dere har Jeff Bezos, Jensen Huang og tusenvis av gründere som ingen har hørt om ennå, som bygger i garasjer akkurat nå.
Stol på entreprenørene deres, ikke på politikerne deres.
Har noen i Norge hørt om Palmer Luckey?
Det er ikke uten grunn at mediene begynte å snakke Jeff Bezos ned da han grep inn og korrigerte kursen i Washington Post fra ren woke til noe mer mainstream. Norske medier siterer fortsatt CNN som om kanalen er den samme som i glanstiden. Men nå er den bare en skygge av seg selv.
Oppretthold fasaden. Flyt på tidligere storhet. Men hvor lenge holder dét?
Jeg kommer fra deres fremtid. Ikke gjør den til deres egen.
Et abonnment er blitt en livsforsikring.
