Den danske skribenten Kasper Støvring skriver jevnlig på Document. Her presenterer han synspunkter og argumenter som setter fart på tenkningen og ettertanken. Hans artikkel Høyresiden må ta kunsten på alvor sist fredag var oppkvikkende i så henseende, skjønt den også skapte en del kunstfaglig uenighet.
Hovedperspektivet om å skape en konservativ resepsjonskultur er interessant, men begrunnelsen og argumentasjonen lite overbevisende. «Man skal ikke begynne med å spørre om et verk er «høyreorientert». I stedet skal man spørre om det er godt og sant». Et eiendommelig spørsmål på kunstverkets premisser. Det gode og sanne hører jo til en annen gyldighetssfære enn kunstens, som er det spesifikke fagfeltet for kunstneriske problemstillinger.
Gyldighetsfordelingen mellom det sanne, det gode og det skjønne er en selvstendiggjøring av hvert fagområde, slik at hvert av dem kan fungere i faglig frihet. Hvis man blander det sanne og gode inn i det skjønnes gyldighetsområde, begår man et faglig overgrep som endrer kunstens egenart og frihet. Venstresiden har kjørt dette løpet siden tidlig 1900-tall og politisert kunsten på alle faglige nivåer.
Når Kasper Støvring skal spørre om verket er «godt og sant», som en mer upolitisk vinkling, vil spørsmålene allikevel bli stilt ut fra gyldighetsområder som befinner seg utenfor og i strid med det kunstnerisk skjønne. Da fortolker man verket ut fra helt andre gyldighetsnormer enn de spesifikt kunstneriske, hvilket innebærer at man også begrenser kunstens frihet, og i verste fall politiserer kunsten.
Problemet med en slik konservativ resepsjonskultur er at den ikke initieres ut ifra det kunstneriske gyldighetsområdet, men springer ut av et sosialt og kulturelt behov. Kort sagt ut fra en kulturpolitisk krisetilstand. Her har venstresiden hatt hegemonisk kontroll gjennom flere tiår, men mistet grepet mot slutten av 1980-tallet. Fra da av har markedstenkningen, i spann med en kunstteoretisk elite, overtatt styringen og prioritert kunstobjekter med høyt salgspotensial.
I den situasjonen er både kunstnerne og det kunstinteresserte publikum satt på sidelinjen uten innflytelse over egne verker og publikums behov. Å utvikle en konservativ resepsjonskultur i dette markedsstyrte kunstfeltet synes lite sannsynlig, men ikke umulig. Man må i alle fall ta utgangspunkt i kunstverker med estetiske kvaliteter og fortettet mening. Skjønt i slike tilfeller hjelper det ikke med et høyreorientert ståsted, som ifølge Kasper Støvring bør jakte på verker som «taler godt og sant».
Her dukker det opp igjen, dette prinsippet om at kunsten skal tale «godt og sant» for å være god kunst. Altså et kriterium som ikke er hentet fra kunstens gyldighetsområde, men fra moralen og tenkningens fagfelter. Det er styringsprinsipper som kanskje kan hjelpe oss på et senere tidspunkt i evalueringen av kunstverket, men avgjort ikke som en kunstfaglig vurdering av et verks kunstneriske kvaliteter og mening.
Med tanke på en utvikling av en konservativ resepsjonskultur bør man ta utgangspunkt i en kunstfaglig rettesnor der verket står i sentrum. Om det taler sant eller godt, er mulige konklusjoner, ikke styringsprinsipper for en bestemt tolkning. Vi må ikke glemme at det er et kunstverk vi skal belyse og tolke, et særegent objekt innenfor det estetiske gyldighetsområdet. En slik avklaring er faglig og kulturelt livsviktig, særlig om man skal utvikle en konservativ resepsjonskultur.
