USAs utenriksminister Marco Rubio holdt i forrige uke en feiende flott flammetale foran Akropolis. Ruinbakgrunnen illustrerte to poenger. For det første fortiden som nærvær, som det vi – både USA og Europa – kommer fra, vår felles vestlige sivilisasjon. For det andre fortiden som en stadig levende tradisjon vi fortsatt skal bygge videre på.
Det var kort sagt en vital tale om Vestens fremtid. Rubio stilte spørsmålet: Hva er det vi forsvarer? Hvorfor ønsker vi å føre vår sivilisasjon videre? Og slik var Akropolis en påminnelse om både skaperkraft og forgjengelighet. For Vesten forsvinner uten viljen og drivkraften. Vi mangler ikke bare kapasitet, men også kulturell selvtillit.
I den vestlige enheten er Europa blitt en klamp om foten. Europeerne er blitt sløve tapere som synker ned i selvtilfredshet, slik den nye skulpturen i EU-parlamentet viser. Den er et skjenselsmonument laget av en venstreradikal fiduskunstner med formål om å tilsvine Trump og dermed Europas viktigste allierte. Sensur, masseinnvandring, regulering og lav vekst, manglende forsvarsevne, ineffektiv energi, udemokratisk sentralisering – alt dette er EU gode til.
Europeerne er blitt historiens siste mennesker, som Nietzsche advarte om.
Ruinene bak Rubio var altså ikke bare en kulisse, men et spørsmål til dem som ennå lever: Vi kan stadig beundre det vår sivilisasjon har skapt. Men tror vi stadig på at vi selv kan skape noe tilsvarende?
Det felles Vesten: En sivilisasjon
Rubios perspektiv var sivilisatorisk, og dermed knyttet han an til Samuel Huntingtons berømte «Clash of Civilisations»-paradigme, i motsetning til Francis Fukuyamas idé om at vi har nådd historiens slutt med vår angivelig universelle samfunnsform basert på menneskerettigheter og liberalisme.
Nei, Vesten er ikke universell, men derimot et historisk og kulturelt fellesskap. Vestens klassiske arv er gresk filosofi, romersk rett og kristendom, hvorfra det vokser frem sterke nasjoner, sammenhengskraft, velstand og frihet. Alliansen med USA kan fortelle oss hvem vi kjemper sammen med. En sivilisasjon kan fortelle oss hvorfor.
Det er nemlig avgjørende at europeerne samler sine krefter, for det er ingen automatisk bevegelse mot én felles verdensmodell. Kineserne og muslimene blir ikke som oss. Tvert imot blir de våre motstandere og kanskje også fiender som vi blir tvunget til å bekjempe.
Modernisering medfører heller ikke vestliggjøring. At kineserne er langt mer effektive enn europeerne innenfor ny teknologi som kjernekraft og kunstig intelligens, betyr ikke at de blir som oss. Det betyr at de blir en formidabel motstander.
Vestens verdier seirer ikke bare fordi vi liker dem. Som Huntington ble beryktet for å skrive: Vesten dominerte ikke verden på grunn av våre verdier, men fordi vi var så forbannet dyktige til å bruke organisert vold. Styrke betyr alt i den nye – så vel som i den gamle – verdensordenen.
«Ned med oss!» og det europeiske selvhatet
Det påkaller derfor, som Rubio sa, en bevisst selvhevdelse. Det er hva som ligger i det greske ordet thymos.
Paradoksalt nok var det nettopp Fukuyama som igjen aktualiserte dette begrepet, som han skrev overbevisende om i boken «The End of History and the Last Man». Men han trakk aldri de fulle konsekvensene av det.
Særlig europeerne har mistet den thymotiske lidenskapen, trangen til å hevde seg selv og få gjennomslag overfor rivalene. Fukuyama advarte mot å bli «det siste mennesket», men det er nettopp hva hans elever i den liberale eliten er blitt, ved å insistere på å rakke ned på Vesten og tillate masseinnvandring, og dermed la våre fiender slå seg ned innenfor våre murer.
Thymos: Talens ild
Thymos betegner mot, stolthet, kampvilje, æresfølelse, trangen til å utmerke seg. Å anse noe som verdifullt og være villig til å yte et offer for det.
Realpolitisk betyr det at Europa må slutte å være en svak klient til USA. Det er også USAs ønske, noe ikke bare Rubio, men også Vance, gjentatte ganger har sagt til sytende europeere som tror at alliansen med USA nå er forbi.
Meningen med det amerikanske budskapet er at europeerne må lære at sivilisasjonen er en oppgave, en kontinuerlig viljessak, ikke bare en besittelse. Komfort kan opprettholde livet, men gir ikke livet retning. Derfor angrep Rubio middelmådighetens lavland, der ingen rager opp, og fokuserte positivt på ambisjon og skapertrang.
Talen hans var et forsvar for at det fremragende igjen må bli et ideal, for plikt og prestasjon. Å strebe ut over egen bekvemmelighet. Å bli en slags «første mennesker», disiplinert av sivilisasjonens former: kjærligheten til vårt eget, snarere enn hatet til de andre.
Fremtidsrettet konservatisme
Thymos er drivkraften som gjør kulturarv til mer enn bare kulturforbruk. Ingen konservative ønsker en regresjon til en idealisert gullalder. Tradisjonen fungerer derimot som en energikilde for nye bedrifter. Tro, filosofi, kunst, vitenskap og teknologi er ulike former for skaperkraft. Det er i tradisjonens smie at nye former hamres ut av gammelt metall.
Derfor var Akropolis en opplagt bakgrunn: Monumentet som en utfordring. Vi skal ikke bare bevare det de døde skapte. Vi skal selv skape noe som det er verdt å etterlate til de kommende generasjonene når vi selv er døde.
Dét er den positive utfordringen i Rubios thymotiske flammetale. Vesten må gjenfinne viljen til å videreføre den sivilisatoriske arven.
Vi må håpe at våre kommende ledere, oppildnet av den thymotiske lidenskapen, kan forløse denne arven. Og at Rubio blir USAs neste president.
Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?»!
