Det årvisse polske toppmøtet i NATOs Forum denne uken, som pågår med krigen i nabolandet Ukraina som bakteppe, gir på overflaten et inntrykk av en militærallianse som bobler av evne og vilje til felles front mot en truende fiende. Realiteten er ganske annerledes. Et NATO med synlige tegn på indre strid og oppløsning er samlet for å redde stumper. Det er ikke en katastrofe som søkes avverget, men tegnene på fremskreden alderdomssvekkelse i NATO er tydelige.
Når dette nå kan uttales i klartekst, er det fordi de mer enn synlige tegnene på organisasjonens langvarige svekkelse ikke bare omtales i uvennlige medier og demonstreres blant uttalte motstandere i et sentralt land som Frankrike. Det er et faktum som har ført til at alliansens mest sentrale og viktigste medlemsland, USA, ikke deltar i forhandlingene med annet enn en utsendt ambassadør med begrensede fullmakter. Den amerikanske NATO-ambassadøren, som også er alliansens visegeneralsekretær, har tilsagt sitt nærvær for å holde et innlegg i en paneldebatt om «Hvordan Europa kan bygge opp den militære styrken det trenger.»
I en situasjon hvor de europeiske alliansepartnerne møtes på høyeste regjeringsnivå i forsøk på å gi omverdenen et inntrykk av samhold og styrke under slagordet «United We Stand», er dette et klart diplomatisk signal om at NATO kanskje ikke lenger bør tillegges den realpolitiske og militærstrategiske betydning vi i snart 80 år er blitt lært opp til å tro den har. I hvert fall må vi kunne trekke den slutning at USA denne gang har sagt klart ifra om at NATO ikke lenger står høyest på prioritetslisten når det gjelder et felles solidarisk forsvar av den vestlige verden.
USA har gode grunner til å revurdere sitt forhold til NATO. Ingen av NATOs europeiske alliansepartnere har vist vilje til å komme USA til unnsetning under landets pågående forsøk på å bringe til opphør Irans 48 år gamle krig mot USA (og Israel) som i denne tiden har kostet amerikanerne mellom 900 og 1000 falne. Da USA, med støtte fra Israel, i februar gikk til motangrep for blant annet å hindre Iran i å utvikle og anvende atomvåpen mot USA og Israel, unnlot ikke bare europeiske NATO-allierte å bistå USA i forventet solidaritet. Flere viktige land i Europa nektet å bistå sin allierte, USA, og forsøkte aktivt å svekke USAs innsats ved å nekte å la alliansepartneren benytte deres europeiske baser, noe som ville ha gjort USAs operasjoner enklere. USA svarer nå ved å trekke militære styrker ut fra et Europa som ikke engang klarer å ivareta sin egen umiddelbare sikkerhet.
Men dette er ikke den eneste skuffelsen USA har opplevd fra sine allierte i Europa. Da det i senere år etter hvert ble åpenbart at land som Kina og Russland gjorde tydelige fremstøt for å etablere virksomhet og tilstedeværelse på Grønland, opplevde USA at det bl.a. fra europeisk side, og ikke minst fra de nordiske land og Canada, reiste seg en aktiv politisk front mot USAs helt legitime bekymring for det fullstendig manglende forsvaret av Grønland, som geografisk dekker hele Amerikas nordøstflanke.
USA opplevde at når dette problemet ble påpekt, reagerte Europa sammen med de nordiske land og Canada svært negativt på USAs ønske om å få oppfylt NATO-paktens forpliktelser også for Nord-Amerikas vedkommende, slik Atlanterhavspakten forutsetter. Vi hørte imidlertid ikke mer om dette etter at USA sammen med Grønland og Danmark inngikk en forsvarsavtale som løste både USAs og Grønlands militære problem uten noen av de problemer de NATO-allierte i Europa hadde fremholdt. Grønland-avtalen er mønstergyldig fordi den forholder seg til og løser de virkelige forsvarsproblemene Grønland strir med.
En konklusjon på disse spørsmålene, slik de må oppfattes fra amerikansk side, må bli at når det kommer til stykket, fungerer ikke den solidariske gjensidigheten som i 80 år har vært selve bærebjelken i NATOs militære troverdighet. Den fungerer beviselig ikke når det er USA som har behov for eller forventer støtte og medvirkning i forsvarstiltak fra sine europeiske alliansepartnere. Det er dette som er det sentrale punkt i president Trumps nyeste diplomatiske signaler til sine europeiske alliansepartnere.
Men det er ikke bare Europas lunkenhet overfor Amerikas forsvarsbehov og Europas langvarige tendens til å skyve byrdene over på USA som reiser spørsmålet om NATO-paktens fortsatte effektivitet. Pakten selv er aldrende. Den ble til i en tid da det var erfaringene fra annen verdenskrig som dannet målestokken for det reaksjonsmønsteret pakten foreskrev i tilfelle man skulle aktivisere felles tiltak mot en aggressiv fiende.
Fremdeles rustes og planlegges det for militære operasjoner i Norge som krever måneders forberedelser og transport av styrker og materiell fra europeiske land. Men står vi overfor trusler som kan realisere seg i et slikt tidsperspektiv, eller tilhører disse aktivitetene en forgangen tid? Tror vi at annen verdenskrig vil gjenta seg, eller at Russland har behov for isfrie havner i Finnmark, slik norske eksperter fra Halvard Lange til Lebesbymannen en gang fryktet?
Med Grønland-avtalen viste president Trump hva det i dag er behov for å organisere i nordområdene. Men den avtalen dekker kun det nordvestlige Atlanterhavet. Norges arktiske forsvarsbehov ligger i havområdet fra Svalbard-øyene til Jan Mayen og Island. Det finnes ingen mulighet for å organisere et vestlig militært forsvar av disse områdene uten direkte bistand fra USA. USA er i dag det eneste landet i NATO som i det hele tatt har en havgående flåte og andre nødvendige stridsmidler. Dersom Norge velger å ta forsvaret av nordområdene seriøst, er det, i likhet med Danmark/Grønland, ingen andre å alliere seg med enn USA, eller eventuelt Russland.
Europeiske NATO-land, inkludert de nordiske, vil i en omfattende europeisk krig knapt ha noe som helst av militær verdi å avse utenfor sitt eget territorium. EU har ingen militær organisasjon og kommandostruktur som kan anvendes. Å lage politiske symboler, slik som Støres nyskapte «strategiske partnerskap» med Polen, har ingen militær verdi for Norge, knapt heller for Polen. Dette er politisk snikksnakk for mediene som bare koster penger og bedrar folk. Det har ingen forsvarsmessig verdi for Norge.
Vi er kommet til et historisk tideverv hvor det igjen er USA og Russland som avgjør vår fremtidige militære skjebne. Når en fredsavtale med amerikansk mellomkomst om ikke lenge inngås mellom Russland og Ukraina, vil internasjonal oppmerksomhet igjen rette seg mot nordområdene, hvor Russland og Kina er kommet langt i utviklingen av energitransport gjennom den nordlige sjørute.
Den utviklingen kan Norge, sammen med USA, med stor fordel ta del i. Da vil også våre militære forsvarsbehov se annerledes ut enn dem som til nå har vært gjeldende. Det verste vi kan være med på, er – sammen med et ekspansivt EU – å fremprovosere en situasjon i nordområdene som fører til russiske mottiltak og eskalerende konflikt. Vi har, sammen med USA, Russland og våre nordiske naboland, et medansvar for å dempe ned og helt fjerne muligheten for internasjonal konflikt i de arktiske områdene.
Av Per Antonsen
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.
