Etter valgnederlaget ser det ut til at Sverigedemokraternas ledelse har trukket den konklusjonen at partiet må bli mer likt de andre. Uttalelser om muslimske statsministre, skrinlagte hijabforbud og en revurdering av nasjonalismen peker mot en ny kurs. Men når SD gir avkall på det som en gang skilte partiet fra mengden, oppstår spørsmålet: Hvem skal da representere de velgerne som brakte partiet inn i Riksdagen?
Valgresultatet ble en kalddusj for Sverigedemokraterna (SD): I Riksdagen gikk partiet tilbake med 3,1 prosentpoeng til 17,48 prosent, og mistet dermed både elleve mandater og sin posisjon som det nest største partiet. Blant de yngste velgerne, i alderen 18–21 år, falt oppslutningen ifølge Valu fra 22 til 15 prosent.
Så hvordan håndterer Sverigedemokraternas partitopper dette? Ved å fortsette prosessen som forvandler Sverigedemokraterna til Socialmoderaterna.
Åkesson: Greit med muslimsk statsminister
Partileder Jimmie Åkesson uttalte allerede i et intervju før valget at det «er greit» med en troende muslim som svensk statsminister. Da valgresultatet senere ble offentliggjort, mente Martin Kinnunen at partiet hadde «gått for langt», blant annet når det gjaldt de såkalte tenåringsutvisningene. Tobias Andersson hevdet at det var en feil å foreslå et forbud mot hijab. Forslaget manglet ifølge Andersson «nyanser, forklaring og argumentasjonsgrunnlag» og kunne ha skremt bort unge velgere. Björn Söder mente på sin side at det hadde vært «uverdig» å la artisten Fröken Snusk delta i valgkampen.
I løpet av uken understreket Mattias Karlsson at nasjonalisme ikke skal knyttes til biologi. SDs holdning er at nasjonalisme ikke handler om «historisk nasjonal tilhørighet eller genetisk gruppetilhørighet», men skal være «åpen».
Eller med andre ord: Hvem som helst kan bli svensk.
Fra «vi er ikke utbyttbare» til «begrav etnonasjonalismen»
Karlsson fikk umiddelbart støtte av Carl Eos, som så sent som i mars 2025 mente at «de fleste ser ut til å være lei av etnisk pluralisme», og i mai samme år sa han følgende i et intervju med avisen Arbetsvärlden:
– Jeg tror ikke at mennesker er utbyttbare med hverandre. Jeg tror at vi er våre tradisjoner og våre kulturelle kontekster. Og vår historiske sammenheng. På den måten er vi ikke utbyttbare med hverandre.
Skjermbilde: Facebook.
Ett og et halvt år senere er Eos utnevnt til Senior Fellow ved tankesmien Oikos (grunnlagt av Mattias Karlsson), og nå er tonen en annen.
«Begrav etnonasjonalismen en gang for alle», lyder overskriften på Eos’ tekst i Bulletin, der han hevder at «nasjonalisme ikke er blod», men «et forestilt fellesskap», og beskylder dem som fortsatt har de samme meningene som han selv hadde i mai i fjor, for å ligne klanene.
«Etnonasjonalismen gjør den feilen at den vil ha nasjonalismens resultat med klanens metode. Den vil at staten skal hvile på biologiske bånd, og oppdager deretter at Sverige ikke er en landsby», skriver Eos.
Partiledelsen som glemte sin historie
Det ser ut til at SD forsøker å tiltrekke seg velgere ved å fremstå som mykere og mer inkluderende.
Har partiledelsen glemt sin historie?
Sverigedemokraterna har gått fra å være en kjepphøy vennegjeng til å bli et etablert riksdagsparti takket være én eneste faktor: De identifiserte en voksende misnøye og tok tak i den. Partiet har representert helt vanlige, etniske svensker som er – og ønsker å fortsette å være – stolte av landet sitt og sin opprinnelse. Svensker som ønsker å få være stolte svensker på samme måte som kurdere, somaliere, afghanere eller [fill in the blank].
Svensker som ønsker å kunne kjenne seg igjen i sitt Sverige, uten å måtte bli kalt rasister eller ekstremister.
Selv om partiet samtidig har tiltrukket seg mange integrerte innvandrere, har flertallet av SDs velgere vært helt vanlige gjennomsnittssvensker. Og misnøyen blant helt vanlige gjennomsnittssvensker øker for hver dag.
Jeg aner derfor at denne nye, mykere fremtoningen er en gigantisk feil.
En bedre vei ville vært å gjøre akkurat det motsatte: strengere forbud mot religiøse klesplagg, tilbaketrekking av støtte til etniske foreninger, strengere krav til moskeene, muligheter for å tilbakekalle statsborgerskap, stengte grenser, flere utvisninger, omfattende tilbakevandring …
Listen over tiltak som ville ha tiltrukket seg velgere, kan gjøres mye lengre.
Ikke et énsaksparti, men …
Selv om SD ikke lenger er et énsaksparti, er det holdningen til migrasjon og integrering som har skilt partiet fra de øvrige riksdagspartiene.
Helt til nå.
Utspillene som har kommet etter valget, viser at Sverigedemokraterna har abdisert. Partiledelsen har gitt avkall på sin USP (unique selling point), og årsakene til dette får analyseres i en egen tekst.
Men hvis Sverigedemokraterna nå blir som alle andre partier, hvem skal da representere helt vanlige, etniske svensker som er – og ønsker å fortsette å være – stolte av landet sitt og sin opprinnelse, og som ønsker å kunne kjenne seg igjen i sitt Sverige?
Og hvorfor skal svenskene da stemme på SD?
Kort sagt: Det blåser nye vinder i Sverigedemokraterna. Risikoen er imidlertid overhengende for at disse vindene blåser partiet langt ut i periferien.
