Bare Donald Trump kunne få det til. Skjønt fredagens internasjonale toppnyhet, om at USA skal få kjøpe diesel fra Russland for å få ned dieselprisen mot å lette på sanksjonsregimet, bør ikke komme som noen overraskelse.
Den virkelige historien her dreier seg ikke om diesel, men om tilnærmingen mellom USA og Russland og den negative utviklingen i forholdet mellom Europa og USA. Det er en utvikling som har en lang forhistorie, og det er en utvikling som kan få store konsekvenser for Norge.
Timingen på det siste utspillet fra Trump peker mot det kommende mellomvalget i USA tirsdag 3. november. Globalistene i Det demokratiske partiet ønsker at krigen med Ukraina fortsetter og at pumpeprisene er høyest mulig. Men Trump-administrasjonens tilnærming til Russland begynte allerede tidlig i Trumps andre presidentperiode.
Allerede i februar 2025, rett etter at Trump ble innsatt i presidentembetet, ringte han Putin for å diskutere fred i Ukraina. Det ble fulgt opp med møtet i Riyadh umiddelbart etterpå. Deretter kom møtet mellom Trump og Putin i Anchorage i august 2025. Og for en måned siden fortsatte det med CIA-direktør John Ratcliffes uanmeldte besøk i Moskva.
Tilnærmingen mellom USA og Russland er ikke noe nytt i amerikansk-russiske relasjoner. Den er klart realpolitisk fundert og har dype historiske røtter, selv om det fortoner seg som et fullstendig paradigmeskifte for generasjonen som er vokst opp under den kalde krigen med NATO og Warszawapakten.
De historiske relasjonene mellom USA og Russland er blant de mest komplekse i internasjonal politikk. USA og Russland har ikke alltid vært fiender. Og USA og Europa har ikke alltid vært allierte.
Opp gjennom historien har USA og Russland ofte funnet hverandre lenge før den kalde krigen definerte de motsetningene vi kjenner i dag. Sammen formet de en motvekt til de gamle europeiske kolonimaktene, særlig som et svar på britisk imperialisme på 1700-tallet og frem til siste halvdel av 1800-tallet.
Gjennom hele 1800-tallet var Russland, i motsetning til Storbritannia, Frankrike og Spania med sine koloniale ambisjoner, en av de få europeiske stormaktene som ikke truet amerikansk territorium, noe som kulminerte under den amerikanske borgerkrigen (1861–1865).
Russland støttet unionen og nordstatene åpent, først og fremst fordi det så USA som en motvekt til sin geopolitiske hovedrival, det britiske imperiet. I løpet av 1900-tallet svingte relasjonene til Russland frem og tilbake. Men etter 1945 snudde alt.
Den kalde krigen gjorde Sovjetunionen til USAs hovedfiende. NATO ble etablert i 1949, som en vestlig forsvarsallianse mot trusselen fra øst, og med USA, Storbritannia og de gamle europeiske stormaktene som kjerne. Den kalde krigen kom til å vare frem til jernteppets fall i 1989 og Sovjetunionens kollaps i 1991.
Det kan imidlertid være verdt å merke seg at våpenkontrollavtalene SALT I og II og INF-avtalen, samt Helsinki-avtalen, i all hovedsak ble gjennomført bilateralt mellom USA og Sovjetunionen over hodet på de europeiske NATO-landene allerede på 1970-tallet. Tidlig på 1990-tallet, umiddelbart etter at den kalde krigen var slutt, samarbeidet USA og Russland tett, både med START II, i NATO-rådet og med felles innsats i Bosnia og Kosovo.
Russland ønsket til og med NATO-medlemskap og å bli tatt med i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur. Dét ble det imidlertid ikke noe av. NATOs raske ekspansjon mot øst, det amerikanske rakettskjoldinitiativet, invasjonen i Irak i 2003, uten FN-mandat, og anerkjennelsen av Kosovo i 2008, skjøv Moskva og Washington fra hverandre på ny.
Siden vet vi alle hvordan det er gått. Russland intervenerte i Georgia i 2008, annekterte Krimhalvøya i 2014 og invaderte Ukraina i 2022, for å forhindre Ukrainas medlemskap i NATO. Det førte til full nedkjøling i forholdet mellom USA og Russland frem til Trump 2.0 og det som kan oppfattes som begynnelsen på en ny vår i forholdet mellom USA og Russland.
Trump-administrasjonens brudd med tidligere amerikanske administrasjoners og EUs globaliseringspolitikk har også endret forholdet mellom USA og Europa. Trump ønsker å få tilbake industribasen som er eksportert til Kina og andre lavkostland, og samtidig reversere innvandringen fra sør.
Eksporten av industribasen har ført til økonomisk vekst i BRICS-landene, men har undergravd de vestlige lands egne økonomier og verdiskapingsevne. Det er ytterligere forsterket av klima- og energipolitikken, samtidig med at innvandringen fra sør både underminerer velferdsstaten, fører til store omfordelingseffekter og endret velgerdemografien.
Dette har ikke bare svekket den økonomiske veksten i Vesten, men også Europas og USAs kollektive sikkerhet. Mens Trump-administrasjonen har lagt om kursen og nå prøver å reversere globaliseringspolitikken, fortsetter EU ufortrødent på samme kurs. Mens Trump-administrasjonen ønsker fred i Ukraina og en tilnærming til Russland, fortsetter EU-landene med globaliseringspolitikken og lar krigen i Ukraina eskalere.
Det er først og fremst dette som nå utfordrer de transatlantiske relasjonene. Å fortsette krigen i Ukraina er ikke i USAs interesse. Trump-administrasjonen er først og fremst bekymret for Kina og for den fremvoksende alliansen mellom Kina, Russland, Iran, Nord-Korea og flere av de alliansefrie landene i det globale sør. Som Russland på 1800-tallet så på USA som en motvekt til sin geopolitiske hovedrival, det britiske imperiet, ser USA nå Russland som en geopolitisk motvekt til et fremvoksende Kina.
USA og Russland har sjelden vært naturlige fiender, bortsett fra under den kalde krigen. De har vært det når europeisk maktpolitikk tvang dem til det. Dagens tilnærming under Trump gjenoppliver den gamle logikken: De gamle europeiske kolonimaktene er ikke til å stole på. Russland kan være en nyttig alliert mot Kina og som en erstatning for et splittet, svekket og upålitelig EU.
De langvarige båndene fra 1800-tallet lever fortsatt og former USAs utenrikspolitikk mer enn man liker å innrømme i Brussel, London, Paris og Berlin, og mer enn de fleste i de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene i Oslo evner å få med seg i sin unisone tilslutning til å fortsette krigen i Ukraina.
Vel har timingen på Trumps dieselutspill sammenheng med mellomvalget i USA om tre uker, på samme måte, men med omvendt fortegn, som Høyre ufortrødent kan kjøre sin rigide bensin- og dieselpolitikk i Norge, vel vitende om at det er lenge til neste stortingsvalg, og at valgflesket kan spares til da.
Men Trumps dieselutspill dreier seg om langt mer enn dieselprisene. Den virkelige historien har et realpolitisk fundert og stort geopolitisk format. Det har ikke Høyres dieselpolitikk. Den har preg av innenrikspolitisk dilettanteri og en totalt manglende forståelse for hva som er i velgernes og landets interesse.
Trumps utspill må ses i lys av den reorienteringen som finner sted i internasjonal politikk ved at verdens ledende supermakt utfordres av et fremadstormende Kina, samtidig med at USAs nærmest allierte, Europa, fremstår som stadig mer svekket, og samtidig med at Russland er i ferd med å bli tungen som vipper vektskålen den gale veien.
Det er denne utviklingen Trump-administrasjonen forsøker å reversere og som Det demokratiske partiet og statslederne i de europeiske hovedsteder motarbeider. Det er først og fremst dette som setter de euro-atlantiske forbindelsene i spill.
Trumps diesel-utspill har kanskje mindre å bety for dieselprisen. Til det er volumene for små, i alle fall for å få noen særlig betydning de tre ukene frem mot mellomvalget. Det er det geopolitiske signalet det sender til Moskva, Kyiv og hovedstedene i Europa som er viktig.
Høyre kunne hatt noe å si for å redusere dieselprisen i Norge. Men i Norge er det åpenbart for lenge til valget til at partiledelsen bryr seg. Historien om Høyre er historien om et parti som historien for lengst har kjørt forbi, og som er i ferd med å bli kannibalisert av et FrP som skjønner at de høye bensin- og dieselprisene i oljelandet Norge verken er i velgernes eller i landets interesse.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
