Høsten 1989 opplevde jeg paradiset. Alt jeg hadde lest om og sett på film. Slik var Barbados. Og enda litt. Jeg svevde i velvære og paraplydrinker. Inntil det sa pang.
Det skjedde rett etter at jeg hadde forsøkt meg på en joggetur i den sinnssyke varmen og luftfuktigheten – uten å ta med vann. Jeg måtte avbryte. Men ante ikke hva jeg hadde i vente. Det kom litt senere på dagen, under en sightseeing-tur med min norske kollega Henning, som ferierte på øyriket. Jeg satt i baksetet på leiebilen, og ble plutselig rammet av ubehag, det prikket i ansiktet, og kroppen snørte seg sammen til et stramt hyssingnøste av angst og nerver, og så trodde jeg at jeg døde. Men det gjorde jeg ikke. For Henning stoppet og fikk meg ut av bilen. Og plutselig føltes alt mye bedre.
Men ikke før var bilen i gang på ny, så begynte det igjen. Det endte med at Henning kjørte i korte intervaller, på leting etter bebyggelse og lege. Akkurat nå var vi i jungel. Men endelig fant han et gjestehus, og der ble jeg innlosjert i en enorm dobbeltseng i et stort, luftig værelse. Dobbeltdøren ut mot terrassen sto på gløtt, tyllgardinene beveget seg i brisen, og jeg kunne høre bølgene slå mot klippene. Det var uendelig behagelig og beroligende.
Og så kom legen. En eldgammel engelskmann med commandohatt, portvinsnese og legeveske i slitt, brunt lær. Han tok blodtrykket mitt, som smadret den tidligere rekorden på øyene, og ga meg blå piller og beskjed om å holde sengen noen timer. Han sa jeg led av stress, og at det som hadde skremt meg slik i bilen, ganske enkelt var anfall av hyperventilering. Og så ga han meg en papirpose og sa jeg skulle puste i den neste gang. Jeg trodde han køddet.
Den engelske legen hadde opplevd minst to kriger, lå under for portvin og ga meg to blå piller. Blodtrykket ditt er ny rekord her på øya, sa han.
Utpå kvelden ble jeg hentet av Henning og fraktet tilbake til hotellet. Jeg brukte posen, og slapp dødsangsten. Den skulle imidlertid vende tilbake svært hyppig de neste dagene. Blant annet spolerte jeg et stevnemøte med den meget vakre resepsjonisten på hotellet, som ville ha meg med seg hjem en formiddag da hun hadde fri, så vi avtalte et møte godt utenfor hotellets synsvidde, men jeg kom aldri så langt, jeg gikk i dørken utenfor et supermarked og ble kjørt i drosje til sykehuset, hvor de hentet meg med rullestol. Merkelig nok, og det fenomenet gjentok seg hver gang, så snart jeg var i legers nærhet, sluttet hyperventileringen, og jeg følte meg fin igjen.
Resepsjonisten trodde ikke på forklaringene mine og virket støtt. Vi fant aldri tonen igjen. Når jeg tenker etter, har livet spilt meg mange slike puss. Har du første ordnet et stevnemøte, bør du møte opp (gammelt jungelord). Gjør du det ikke, er det forspilt. Det kommer sjelden en sjanse til.
Vel hjemme havnet jeg i en lang korridor av mørke og angst de neste månedene – ja, egentlig i flere år, selv om intensiteten gradvis avtok. Mye takket være terapi og egenaktivitet.
Angst er et grusomt handikap. Den eter deg innenfra og utenfra samtidig. Den bryter ut som tusen nåler idet du er på vei til nærbutikken for å kjøpe melk, og tvinger deg til å snu etter 50 meter. Jeg var bare trygg hjemme i min egen leilighet.
Da jogging var en del av min ukentlige rutine, skjønte jeg viktigheten av å opprettholde aktiviteten. Ergo jogget jeg hjemme. Ikke i leiligheten, så gal var jeg ikke. Men nede i kjelleren. Jeg bodde i en lavblokk på Hovseter med meget stor kjeller med boder under garasjeanlegget. Sjansen for å møte noen var ganske liten, og jeg kunne jo bare late som om jeg skulle hente noe. Ergo løp jeg der nede i nettinghalvmørket, mellom alle kjellerbodene, 30 minutter, tre ganger i uken.
Nettene kunne være tunge. Mange ganger slo hjertet seg vrangt. Det dundret og hoppet, og da bar det på forte ben ned i garasjen. Ja, for jeg var jo irrasjonell. Overbevist om at jeg var midt i en hjertestans, måtte jeg ut og kjøre. Til Volvat, hvis de hadde åpent, eller Legevakten. Som regel behøvde jeg ikke gå inn, for alle symptomene roet seg i samme øyeblikk som jeg befant meg i nærheten av leger. Angsten var grei sånn.
Når jeg orket og våget, ble jeg med venner på bar. Jeg kunne ikke drikke mye. Og noen ganger måtte jeg bare hoppe i en drosje og komme meg hjem. Men det var god terapi, hvis jeg orket, og et av triksene var å være åpen om det jeg slet med. Til min overraskelse funket det som sjekketriks.
Jeg klarte til og med å fremstå som utadvendt dansegutt på lette føtter, og sjarmerte en meget søt pikelill til å gå på kino med meg. «The Abyss» på Colosseum.
Da dykkeren begynte å hyperventilere, hadde jeg fått nok. Illustrasjon fritt etter «The Abyss».
Det var ingen innertier. Vi satt inntil en halvvegg et stykke bak og opp i salen. På den andre siden av halvveggen gikk trappen. Den skulle jeg snart få møte. For «The Abyss» er en undervannsthriller, nærmest en skrekkfilm, bildet er enormt, og lyden veldig, og der satt Barbados-mesteren i hyperventilering og forsøkte å fremstå i sitt ess for den lille snuppen ved hans høyre side, mens en av aktørene på lerretet fikk panikk på svimlende dyp, inne i en ubåt med lik, og så begynte mannen å hyperventilere i superstereo over hele Colosseum.
Jeg kjente prikkingen i ansiktet, ga fra meg en forkrøplet og svært lite commandoaktig lyd, spratt over halvveggen og styrtet kast i kast ned trappen, kom meg på bena og la på sprang ut av Colosseum og hele veien opp til Volvat, hvor jeg ble tatt godt imot av sykepleiere med nette hatter. Men nå pustet jeg normalt igjen.
Man hadde ikke mobiltelefon den gang. Så jeg fikk ikke varslet min date. Hennes erindring av episoden må fortone seg som meget dramatisk og gåtefull. Det er ikke ofte man blir bedt med på kino for bare å oppleve at kavaleren, midt i filmen, plutselig spretter opp, legger på sprang og forsvinner.
Som tidligere nevnt: Det kommer sjelden noen neste gang. Heller ikke her. Ikke for noen av oss.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å prestere journalistikk for det nettopp lanserte månedsmagasinet Det Nye i den tilstanden. Men det greide jeg, faktisk. Både å intervjue og skrive. Journalistikken funket som mitt tilfluktsrom, sammen med musikk-nerderiene. Med internett ble jo dette tilfluktsrommet uendelig stort, og jeg innrømmer gjerne at det hender at jeg fortsatt søker ly og trygghet der.
Som man skjønner, hadde jeg mer enn nok med meg selv i perioden da ukebladet Det Nye døde og månedsmagasinet tok fatt på 90-tallet.
Du blir aldri kvitt angsten. Men du lærer å kontrollere den. Det er min erfaring, i hvert fall. Vi sluttet en skjør fred med hverandre utover sommeren 1990.
Ingen av Det Nyes lesere skjønte at denne reportasjen var laget i en tilstand av angst og hyperventilering. Ikke helt paradiset, med andre ord. Fra Det Nye nr. 1 1990.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
