Unionspartiene i Tyskland er nede på bare 14 prosent av stemmene på meningsmålingene. Etter lang tid med murring står kanslerpartiet overfor en grunnleggende avgjørelse: Hvordan skal de håndtere AfD?
Det er bred enighet om en kursendring, skriver Die Welt. Men det er også dyp intern splittelse. Chris Schulenburg (CDU) er innvalgt i delstatsparlamentet i Sachsen-Anhalt. Han bruker et livlig språk i disse kaotiske tidene for partiet.
«Enhver oppriktig demokrats hånd ville råtnet av i valglokalet hvis de skulle velge en AfD-delstatsminister, et parti som definitivt er høyreekstremt», sa 46-åringen til t-online.
Dette kom som en kommentar etter at hans kollega Alexander Räuscher sa at det burde være mulig for CDU-representanter å stemme på Ulrich Siegmund fra Alternative für Deutschland som ministerpresident, siden AfD tross alt fikk 44 prosent av stemmene i delstatsvalget 6. september.
Debatten innad i unionspartiene svinger mellom entydige avgrensninger og aksept av politikkens realiteter. Særlig i en situasjon hvor sentrumspartiene ikke bare opplever valgnederlag, men også er drevet til historiske lavmål.
CDUs store frykt etter valgnederlaget i Sachsen-Anhalt er at AfD blir det permanente sentrum for den politiske orden også på føderalt nivå. Dermed vil styringspartiet CDU/CSU havne på sidelinjen som et ubetydelig parti i periferien, mens andre setter den politiske tonen.
Brannmuren må avskaffes
Til tross for de interne splittelsene ser det ut til å være bred enighet i CDU/CSU om at brannmuren mot AfD må avskaffes. Det ser ut til at partiets representanter forstår at man ikke kan blokkere alle muligheter for politisk samarbeid med landets største parti, som har passert 30 prosent i oppslutning på meningsmålingene.
Stadig flere konkluderer som CDU-parlamentsmedlem Florian Oest:
«De rigide uforenlighetsresolusjonene fører oss ingen vei. Det kristne menneskesynet, den sosiale markedsøkonomien, frihet og det å ta ansvar, også for de sårbare, er våre veiledende prinsipper. De som har dette indre kompasset, orienterer seg ikke etter andre.»
Guido Heuer, parlamentsmedlem i Sachsen-Anhalt, anser koalisjoner med AfD eller Venstrepartiet (Die Linke) som uaktuelt. Men CDUs tidligere gruppeleder i Forbundsdagen mener det må åpnes for et samarbeid sak for sak.
«Vi har murt oss inne med denne brannmuren, men flammene fortsetter å brenne bak den. Jeg er for å definere røde linjer i stedet, og fokusere på substans. Men hvis CDU legger frem et forslag som fører til reelle forbedringer for folket, er det akseptabelt å bli enige med AfD og Venstrepartiet.»
Dette avvises dog av eksekutivkomiteen for unionens parlamentariske gruppe. Nestleder Günter Krings ser «ingen grunn» til å myke opp den nåværende holdningen, sa han til WELT AM SONNTAG.
Krings anser påstanden om at AfD ikke ville ha vokst uten brannmuren som dristig.
«Folk stemmer ikke på AfD fordi vi ikke samarbeider med dem, men fordi de er skuffet over dagens politikk.»
CDU/CSU, og de andre partiene, rettferdiggjør sin motvilje til et samarbeid med AfD ved å beskylde partiet for en økende radikalisering som de mener beveger seg mot høyreekstremisme.
Gitta Connemann (CDU), fra den næringslivsvennlige fløyen i partiet, vil beholde brannmuren:
«Det må ikke og kan ikke være noe samarbeid – ikke engang gjennom bakdøren, når det gjelder antatte politiske spørsmål.»
Men selv Connemann åpner for et samarbeid med AfD på lokalt nivå.
Innen det sosialdemokratiske partiet SPD er det en økende bekymring for at CDU/CSU-alliansen kan bruke de sonderende samtalene mellom SPD og De Grønne med Venstrepartiet i Berlin som et verktøy for å svekke brannmuren mot AfD. SPD anser det imidlertid som upassende å likestille Venstrepartiet og AfD.
Carmen Wegge, SPDs rettspolitiske talsperson i Forbundsdagen, setter nå betingelser for videreføringen av CDU/CSU-SPD-koalisjonen på føderalt nivå.
«En bevisst tilnærming fra CDU/CSU til AfD ville sette spørsmålstegn ved det politiske og kontraktsmessige grunnlaget for denne koalisjonen.»
Wegge mener CDU må «garantere et klart ‘nei’ til Ulrich Siegmund i valget til ministerpresident» i Sachsen-Anhalt.
De fleste tviler uansett på at SPD, som også sliter kraftig på meningsmålingene, vil våge å bryte ut av koalisjonen.
Lite produktiv debatt som rammer hele Europa
Men de indre stridighetene og den lite produktive politiske debatten i Tyskland kan stå som et symbol på den tidligere stormaktens hovedproblem:
Tyskland er i økonomisk krise, forsterket av klimahysteri, masseinnvandring og den selvpåførte energikrisen som startet med Angela Merkels frykt for kjernekraft. Den europeiske borgerkrigen, som er i god gang i Frankrike – og nå har spredd seg til Belgia – er en reell trussel også for Tyskland, som opplever en sosial krise og dyp intern splittelse blant folket.
Samtidig hisses det til krig med Russland, selv om det tyske forsvaret er tilnærmet ikke-eksisterende.
For å gjøre situasjonen enda verre, er det klare tegn til at sikkerhetssamarbeidet med USA kan bryte sammen. De europeiske NATO-landene, med EU-kommisjonens uvalgte president Ursula von der Leyen i ryggen, ser ut til å innbille seg at en europeisk forsvarspakt kan erstatte NATO.
Men NATO består egentlig nesten utelukkende av den amerikanske forsvarsmakten, krydret med noen få, dyktige europeiske spesialsoldater samt en liten samling jagerfly. Kun Polen har et militært forsvar av betydning.
Som historien har vist oss, gjentatte ganger: Det som skjer i Tyskland, påvirker hele Europa. Man trenger ikke spesielt god historiekunnskap for å forstå dette: De fleste har vel hørt om reformasjonen og tredveårskrigen, i tillegg til forrige århundres verdenskriger. Nå skrives et nytt kapittel i historien om Tysklands innflytelse.
Den tyske regjeringen drømmer om å stå på Ukrainas side mot Russland ved hjelp av en «koalisjon av villige», ledet av Frankrike og Storbritannia, to land som neppe har nok militærmakt til å holde orden innenfor sine egne grenser.
Kontakten med virkeligheten er komplett fraværende, både i London, Paris og Berlin. Så mens de indre stridighetene fortsetter og milliardene sløses bort på bistand, krigsstøtte til Ukraina og hodeløs satsing på «fornybar» energi som flytende havvind, er utviklingen godt synlig fra litt avstand, for de få som fortsatt har evnen til å se virkeligheten i øynene og tenke selv.
Alle sivilisasjoner dør til slutt. Den europeiske sivilisasjonen beveger seg med stormskritt mot undergangen, helt politisk frivillig og hundre prosent selvforskyldt.
Det finnes fortsatt håp, men for å redde den europeiske sivilisasjonen, kreves det en politisk revolusjon. Dette inkluderer en massiv remigrasjon, kraftig militær opprustning, en revisjon av rettssystemet og en gjenskaping av akademisk fornuft og ytringsfrihet.
I tillegg blir det nødvendig med en desimering av Brussels makt over nasjonalstatene, slutt på klimahysteriet, kraftige kutt i skadelige velferdssystemer, gjenopprettelsen av industri og et fritt næringsliv uten subsidier, men med tilgang til energi, og en total forvandling av utdanningssystemet, for å nevne noe.
Det virker uoverkommelig. Men Europa er som et korthus: Klarer man å plukke ut ett av de nødvendige tiltakene, og gjennomfører det uten å nøle, så kan hele korthuset rase sammen.
Det må dog være et tiltak av reell betydning. Full stans av all innvandring, kombinert med avskaffelsen av alle former for sosialstøtte til utlendinger og starten av en reell og merkbar remigrasjon, hadde vært en god start som ville fått støtte fra et klart flertall av den opprinnelige befolkningen.
Europa må løse sine egne problemer før man kaster seg inn i andres kriger uten egne militære styrker og sender enorme mengder penger som man ikke har, til «gode prosjekter» verden rundt.
Det er bare å ønske Europa lykke til.
