Feiring av Assads fall går fra land til land, by til by. Selv i Stavanger vaier flaggene. For en utenforstående er det vanskelig å se forskjell på palestinske flagg og syriske. Nordmenn lurer på hva det egentlig er man feirer. De får ikke helt tak på det. Er det at Syria nå får et lite brohode i Norge? Slik har nemlig Palestina-demonstrasjonene fungert. En manifestasjon av ummah’en.

Det handler om å markere at de er en stor flokk. Vi ser det. Hva skjer når de blir riktig mange? Det er det nordmenn lurer på og føler ubehag ved. Muslimer synes ikke å bry seg.

Ekkoet fra Syria i norske gater vekker noen spørsmål om hva som står for fall her. Det er ikke så lenge siden Kabuls fall. Da forsøkte venstresiden være positiv, men det er blitt med forsøket. Taliban har ikke forandret seg.

Hva med Hayat Tahrir al-Sham?

Lederen, Mohammed al-Jolani, holdt en tale i den store Umayyad-moskeen i Damaskus søndag. Det minnet sterkt om da lederen av IS, Baghdadi, holdt en tale i Den store moskeen i Mosul etter inntagelsen av byen. Det markerte begynnelsen på kalifatet og et terrorregime.

Det utrolig er at mange vestlige ledere er fornøyd med at Assad er borte og de tror at det nå skal gå fremover. Man trenger ikke være positiv til Assad for å ane at vi kan ha gått fra asken til ilden.

Assads fall er mottatt med tilfredshet i mesteparten av det internasjonale samfunnet som ber om en fredelig overgang og respekt for sivilbefolkningen, men også noe tvil om hva opprørerne egentlig står for.

– Veldig mange syrere gleder seg nå over at Assad, som har styrt med jernhånd og som har vært hovedansvarlig for at det i nesten 14 år har vært en borgerkrig med over en halv million drepte i Syria, nå er borte, sier utenriksminister Espen Barth Eide og gjør det klart at vi nå får et annet Midtøsten.

– At Assad er borte, vil kunne åpne opp for mer moderate krefter og kanskje gjøre det lettere for palestinere som ønsker en tostatsløsning, sier Eide.

Det var vel ikke Bashar al-Assad som hadde skyld i oppblomstringen av IS-kalifatet? Assads brutalitet kan ikke hverken forklare eller unnskylde IS’ brutalitet.

Men det er ubehagelig å dvele ved kalifatet. Dets medlemmer lever fortsatt blant oss. De er blant annet hentet hit av velmenende mennesker som aldri lærer.

Vi ser det vi ser: Palestinske flagg har vaiet i flaggborger som om det var Norge de skulle erobre. Nå vaier syriske på samme måte og vi kan ikke kvitte oss med følelsen av at det er en tilfredsstillelse i å markere dem nettopp her.