Sverige er landet hvor det blir stadig vanskeligere å skille mellom satire og virkelighet. Public service er en pålitelig kraft bak denne orwellske utviklingen, og en produksjon som tar pallplass er dokumentaren «Aldrig mer kebab», som du kan streame via SVT Play.
I 48 minutter får du følge tidligere radiovert Gurgin Bakircioglu på vei fra et normalt liv til en tilværelse hvor han prøver å leve i tråd med Paris-avtalen. Filmen ble utgitt i mars 2023, men har fått nytt innslag på sosiale medier – takket være at markedsføringen forveksles med humor.
Når sant skal sies, var jeg fortsatt usikker etter å ha sett programmet. Er det en dokumentar, mockumentar eller satire?
Men det er ikke Sacha Baron Cohen, Svenska nyheter eller Freudian Slip Productions som står bak innlegget. Det er SVT Dokumentär.
På Facebook annonserer skattefinansierte SVT programmet på følgende måte:
Journalisten Gurgin säger upp sig från Sveriges Radio, lämnar sin lägenhet och flyttar in i en husbil tillsammans med sin hund Ronja, allt för att minska sin klimatpåverkan. Men föräldrarna förstår inte Gurgins nya minimalistiska livsstil.Han, som tidigare drev en kebabrestaurang, försöker nu få pappa att bli vegan. Mamma drömmer om barnbarn medan Gurgin funderar på att sterilisera sig. Många konflikter och desperation men också mycket kärlek och humor. Streama Aldrig mer kebab på SVT Play >> https://bit.ly/3UHYXqv
La oss, for ordens skyld, finne ut hva det er SVT Dokumentär annonserer.
SVT bruker et ukjent beløp av skattebetalernes tvangsdonasjon på ni milliarder til å produsere en «dokumentar» om: 1) en public service-ansatt 2) journalist med 3) innvandrerbakgrunn og noen ganger med 4) en keffiyeh rundt halsen, som 5) bor sammen med hunden sin, 6) er veganer og 7) prøver å få andre til å bli veganere, og som velger å 8) «leve minimalistisk» og 9) ønsker å bli sterilisert for å 10) redusere klimapåvirkningen.
Seriøst?
Ja. Tilsynelatende.
En dokumentar – eller en stor pekepinn?
Bak filmen står Hogir Hirori, den kurdisk-svenske filmregissøren som i 2021 mottok både den prestisjetunge Guldpalmen-prisen og en regissørpris for dokumentaren «Sabaya», som skal vise hvordan slavebundne yazidiske kvinner ble frigjort fra terrorsekten IS. Men dokumentaren viste seg å bestå av iscenesatte scener, og Hirori hadde også filmet kvinner mot deres vilje.
Oops. Sånn kan det gå. Hirori ble kritisert, og BBC valgte for eksempel å depublisere et intervju med ham etter avsløringen. Men det er tilsynelatende ikke noe problem å 11) få fortsatt tillit fra det offentlige til tross for at man har jukset, hvis man bare 12) er identitetspolitisk «rett» og 13) representerer «riktige» synspunkter.
Dermed har Hirori kunnet følge og dokumentere alle Gurgins aktiviteter i fem år (!), på skattebetalernes regning.
Det er altså dette vi er tvunget til å finansiere: en public service som ved hjelp av sine egne (også en kjent jukser) prøver å dytte sin klimaalarmistiske og undergangsluktende ideologi ned gjennom halsen på oss. Nok en gang. For «Aldrig mer kebab» er heller ikke en dokumentar – det er en stor pekepinn; en klimaalarmistisk versjon av Ingmar Bergmans «Hets», der Gurgins selvsikre utsagn vinner over seeren som lektor Caligulas pekepinn.
«Å gjøre Parisavtalen til en realitet»
Vi blir fortalt at «vi må endre vanene våre» og dette «for klimaets skyld», fordi jorden dør. Forbildet Gurgin erklærer at målet hans er å «gjøre Paris-avtalen til en realitet» i dagens samfunn, som han beskriver som et «skittent system». At hans bidrag til Paris-avtalen består i å forlate leiligheten for i stedet å kjøre rundt (!) i en 26 år gammel (!!) og dieseldrevet (!!!) bobil av merket Eura Mobil, det trenger vi ikke å dvele ved.
— 2017 fick jag nog. Tänkte att det här var ju helt katastrofalt att fortsätta gå till ett jobb och «Jaha, tjenare, tjenare! Hur är det med stugan på landet då? Det är falurött nu, va?» Sitta och lyssna på folks uttråkande anekdoter och vara ännu en uttråkad människa som tjänar pengar, slösar pengar, tjänar pengar, slösar pengar och sedan går man och lägger sig och dör…
Det er ikke slik radioverten vil ha det. Nei, han vil «jobbe mindre og leve mer» – så han sier opp. Det første året han har tenkt å leve av oppsparte penger, så skal han leve av å podcaste om hunder …
Nok en provokasjon
Kanskje noen i SVT kunne ha informert både kamerat Gurgin og kamerat Hirori om at ovenstående nok føles som en skikkelig ørefik for de fleste svensker. De fleste av oss har egentlig ikke så mye annet valg enn å «tjene penger, sløse penger, tjene penger, sløse penger» mens vi lever fra lønnsslipp til lønnsslipp, men drømmer om å reise til den rødmalte hytta på landet som Gurgi tilsynelatende forakter.
Si opp fra fast stilling? I tillegg på en arbeidsplass som flertallet av journalister bare kan drømme om? Forlater du en leilighet i Stockholm? Nei. Det gjør du bare ikke. En god jobb, en fast inntekt og et eget hjem er det de fleste svensker har øverst på ønskelisten og det mange svensker aldri oppnår, til tross for sin kamp.
«Qu’ils mangent de la brioche..?»
I stedet for å jobbe, velger Gurgin å redde verden ved å ta med seg sin gamle fossildrevne bobil for å kjøre til en klimademonstrasjon i Berlin, og videre til en dyrerettighetsdemonstrasjon i Brussel. «Det kommer til å bli drittnajs», forklarer han, for nå kan han endelig gjøre det han virkelig vil, ting som «betyr mer».
Man rister på hodet og kjenner sekundærskammen skylle over en som varm diesel fra en overopphetet bobil på Autobahn.
Gurgin kjører sin dieseldrevne bobil til EU-parlamentet i Brussel for å demonstrere for veganisme og dyrerettigheter sammen med hunden Ronja. Illustrasjon: Skjermbilde SVT.
Generation Ego
Gurgin sier han ønsker å «leve fremtiden». Men grunnen til at han gjør disse endringene i livet, er selvfølgelig at han kan. Han har midlene og muligheten til å ignorere alt og alle og bare være den fullblodsegosentriske verdensfrelser-wannabe han ser ut til å være. Hvis det er noe dokumentaren lykkes med å vise, så er det at Gurgin aldri har måttet kjempe for sin eksistens, aldri har måttet prioritere noen andre enn seg selv.
Hirori og SVT mislykkes derfor grovt. Dokumentaren (?) som skal motivere seeren til å gjøre drastiske endringer for klimaet, lykkes egentlig bare med én ting: å fremstille Gurgin som en narsissistisk besserwisser, en perfekt representant for Generation Ego.
Resten av Bakircioglu-familien – Gurgins far, mor og søster – ser ut til å være enig med meg i det.
— Så blir det när man låter barnen vara fria, utbryter faren til Gurgin når familien ser et tv-innslag der sønnen propagerer for at folk skal avstå fra å få barn. Betyr det at menneskeheten dør ut, er det jo bra for klimaet …
Sterilisering for klimaet
Gurgin selv ønsker å bli sterilisert, og seeren kan følge ham til legens konsultasjon før prosedyren. Samtalen mellom pasienten og legen blir en farse i en farse, når Gurgin blir bedt om å forklare hvorfor han vil gjøre prosedyren (sitatene er transkribert, han uttrykker seg faktisk slik):
— Nej, men… Tankar som sakta har växt, från frivillig barnfrihet till… Till att jag har förstått att det har en så’n otrolig, liksom, impact på klimatet. Och jag bryr mig om klimat. Och jag vill inte syssla med… Vad ska man säga… T-shirt-aktivism. Utan jag vill att när man går in för något då gör man det på riktigt. Och barn och människor kommer med såna otroliga utsläpp.
— Jag har blivit vegan och minimalist och köpstopp och flyger inga flygplan. Så varför skulle jag då skaffa ett barn när det absolut liksom.. Tjugo gånger mer värre än det näst mest miljövänliga vardagsbeslutet i ens liv? Eeehm… Femtioåtta liksom ton koldioxidutsläpp per år. Det finns jättemycket studier om hur vi liksom… Aaah, jag har läst orimligt mycket om det här.
Legens svar? «Ja, det høres slik ut …»
Ansiktet til en lege som lytter til en pasient som vil sterilisere seg «for klimaet». Illustrasjon: Skjermbilde SVT.
«Virus eller parasitter»
Et sted i sektmentalitetens mani og faste tro på den rette vei til frelse mister Gurgin en viktig detalj av syne: Hvis alle skulle gjøre som han gjorde og forlate arbeidet og ansvaret for å «leve drømmen sin», ville samfunnet kollapse. Da ville ikke public service fått en eneste skattekrone å bruke, ingen ville kunnet fikse Gurgins smuldrende bobil, ingen ville kunnet sterilisere ham.
— Om någon annan art hade betett sig som vi gör, hade vi kallat dem för virus eller parasiter, sier Gurgin i dokumentarens innledning, som for å understreke hvor elendige vi mennesker er.
Jeg tror det er noe i det Gurgin sier. Hvis en annen kategori hadde oppført seg slik Gurgin gjør, ville de blitt kalt «parasitter». Men nå heter de i stedet «public service». Prinsippet er imidlertid det samme: selv public service sprer noe som er skadelig for mennesker, og de gjør det ved å få sin næring fra den samme kroppen som de ønsker å ødelegge.
For svenske skattebetalere er det derfor verre å lide under SVTs indoktrinering enn av noe som kunne vært kurert med Ivermectin. Og mange ville helt sikkert ha foretrukket å bruke pengene sine på en god kebab i stedet for å bli tvunget til å finansiere idolportrettet av nok en vegansk klimaalarmist uten virkelighetsforankring, som vil lære resten av oss en lekse og få oss til å føle skyld og skamme oss over at ikke også vi forlater familiene våre, inntektene våre og hyttene på landsbygda. «For klimaets skyld!»
Hvorvidt Gurgin Bakircioglu «lever fremtiden» i dag, er uklart. Satiren er uansett død og begravet.
Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!
