«Stockholm. En av verdens stilleste hovedsteder.» Slik begynner programmene i serien «Tunnelbanan», som nå er inne i sin niende sesong, der et filmteam følger sikkerhetsvaktenes arbeid i Stockholms T-bane. Sønnen bestemte seg for å følge serien etter at vi startet et nytt strømmeabonnement, og han begynte logisk nok med den første episoden i den første sesongen. Jeg var egentlig på jobb, men jeg innså ganske snart at jeg var fullstendig fascinert av det jeg så på tv.

Det tok en stund før jeg skjønte hvorfor. Men så falt det på plass: Jeg kjente igjen det Stockholm jeg vokste opp i. Min ungdoms Stockholm. Studentfestenes Stockholm. Det vakre, (relativt) trygge og tillitsfulle Stockholm der jeg som student kunne feste hardt, men likevel reise alene hjem med T-banen – uten å være redd. Det verste som skjedde, var at noen plystret etter meg.

Stockholm var riktignok en av de roligste hovedstedene i verden, til og med litt kjedelig, men jeg elsket byen i mitt hjerte.

Det var den byen, mitt Stockholm, jeg så i den første sesongen. Sikkerhetsvaktene gikk rundt og snakket og spøkte med de reisende, hvorav de aller fleste var hvite svensker. Også sikkerhetsvaktene var hovedsakelig hvite. Det var til og med hvite svensker blant SL-personalet ved sperringene.

Jeg kjente meg igjen, og plutselig skyllet sorgen over meg.

Den byen, den virkeligheten, den tidens Stockholm – mitt Stockholm – eksisterer ikke lenger. Å være etnisk svensk i Stockholm i dag, eller for den saks skyld å reise med T-banen, er å være i minoritet. I en overfylt T-banevogn er det helt normalt å være én av kanskje en håndfull hvite, og å høre arabisk, ukrainsk, somalisk, pashto, spansk og andre uidentifiserbare språk bli snakket rundt deg, men stadig sjeldnere svensk.

Selv språket til mange etnisk svenske ungdommer er noe annet enn svensk. Tenåringer som ser ut som levende reklameplakater for Kalles Kaviar, høres ut som Zlatan og krydrer språket: Eyyy. Abooo. Kefft. Bro. Gäri. Jalla. Len. Shuno. Og stadige referanser til noen som blir «knullet», vanligvis noens «mo’cha».

«Jeg kan ikke tro at denne serien er så gammel», tenkte jeg og sjekket informasjonen. Kanskje episoden ble filmet på begynnelsen av 1990-tallet? Men det viste seg at den første sesongen av serien ble spilt inn i 2012, altså for tolv år siden. Tolv år. Så lang tid har det tatt å forvandle Stockholm fra en by med en betydelig andel mennesker fra andre land til en by der etniske svensker er i klar minoritet. Så raskt har hovedstadens gatebilde endret seg.

Hvordan er dette mulig?

Det har vært mulig fordi det svenske selvbildet som verdens humanitære stormakt har møtt en virkelighet der tiår med – i praksis – åpne grenser, migrasjonskrisen i 2015–16, krigen i Ukraina og en fullstendig manglende evne til å sette grenser, har skapt et Sverige der etniske svensker snart er i mindretall. På mange områder er de det allerede. Det er selvsagt synlig i gatebildet, eller for den saks skyld på T-banen, i kjøpesenteret, i svømmehallen, på stranden, i boligfeltet …

Søndag skrev riksdagsrepresentant Adam Marttinen (SD) på Facebook om familiens besøk i Parken Zoo:

«Strålende solskinn i Parken Zoo i Eskilstuna. Etter en halvtime hørte jeg et par som snakket svensk. Reaksjonen var omtrent som den pleide å være når man var i utlandet og tilfeldigvis traff på svensker, man ville liksom hilse og få en stille bris av det svenske før man fortsatte i suset.»

Det nye Sverige. Foto: Adam Marttinen. Facebook

Marttinen konstaterer det jeg og mange andre allerede har bemerket: Å være svensk i Sverige betyr i økende grad å være i minoritet. Den etniske svensken som besøker McDonald’s i Botkyrka, Järfälla eller Kista, vil neppe finne en landsmann blant gjestene (eller de ansatte), og på mange skoler er arabisk det vanlige samtalespråket. Det er langt fra sikkert at du kan snakke svensk med ekspeditøren i butikken eller servitøren på restauranten. Hvis du ringer til en av våre myndigheter, vil du mest sannsynlig bli møtt av en tjenestemann med et etternavn som ikke kan uttales. Det er ikke nødvendigvis feil, men det viser at Sverige har forandret seg.

Og det har gått fort. Et drøyt tiår er ikke veldig lang tid, men den som sammenligner den aller første episoden av «Tunnelbanan» med den siste, vil se to forskjellige virkeligheter, to forskjellige verdener. Og forandringen har skjedd uten at publikum har kunnet stemme over det.

«Men dere stemte jo på S/M/C/L/KD/V/MP, så dere kan bare skylde på dere selv!» vil du kanskje si. Det får så være. Men ingen av partiene har noen gang gått til valg på å love befolkningsutskiftning (det hatefulle ordet), gjengkriminalitet, skyteepisoder, eksplosjoner, svekket velferd, boligmangel eller rekordlav vekst. Mediene har heller ikke anerkjent migrasjonen generelt og dens negative konsekvenser spesielt. Den har fått lov til å fortsette, og den fortsetter i dag, til tross for regjeringsskiftet.

Vi har nå nådd PONOR, Point of No Return. Demografien setter sine spor: De opprinnelige svenskene blir færre, de nye svenskene blir flere. Noen sesonger til av «Tunnebanan», og vi kommer nok til å hoppe av overraskelse i tv-sofaen hvis det i det hele tatt dukker opp en blondine på skjermen. Men inntil da må de endre introen. Mitt Stockholm, som for ikke så mange år siden virkelig var «en av verdens hyggeligste hovedsteder», eksisterer ikke lenger. Men vi kan huske det, savne det og tillate oss å lengte tilbake til det.

Om noen tiår vil ikke engang minnene være der.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!