Et av Norges største utbyggingsprosjekter ligger i Oslo sentrum. Klart det handler om regjeringskvartalet som etter hvert vil bestå av flere nye bygg, gateløp, plasser og parkområder. Man regner med at byggeprosessen vil pågå helt frem til 2029 før det vil bli satt sluttstrek. Inni alt dette arkitektoniske kaoset skal det komme kunstneriske utsmykninger, både innvendig og utvendig. Det er KORO (Kunst i det offentlige rom) som har ansvaret for kunst og kunstnerisk utsmykking i regjeringskvartalet.

Nylig ble det avgjort hvilke kunstprosjekter som skulle utvikles videre for å skape et nasjonalt minnested over terrorhandlingen på Utøya og i Oslo 22. juli 2011. Det er planlagt at minnestedet skal ligge på Johan Nygaardsvolds plass ved siden av inngangspaviljongen til 22. juli-senteret. Poenget har vært å gjøre minnestedet og læringssenteret til integrerte deler av det nye regjeringskvartalet. Koblingen er helt absurd, for den arkitektoniske terroren i regjeringskvartalet fortsetter jo bare den prosessen terroristen fra Utøya startet.

Johan Nygaardsvolds plass. Foto: Google Maps

Nå kan det jo tenkes at den kunstneriske utformingen av minnestedet etter hvert vil kunne utvikle et mer avklaret og selvstendig uttrykk. Men de 10 kunstnerne som juryen har plukket ut viser ikke akkurat lovende skisser og studier med kunstnerisk utviklingspotensial. Gjennomgående er skissematerialet mer preget av symbolske spekulasjoner og konseptuelle strategier enn synbare og gjenkjennelige formuttrykk. Her har minnedimensjonen og hedringen av de døde havnet i en permanent konflikt mellom gold arkitektur og subjektiv estetikk.

For A. K. Dolven og Cathrine Vigander er hele plassen verket. Mens «tid og traume er materialet». Bak en 9 m høy marmorvegg vil en sol bevege seg oppover og nedover hele døgnet mens fotspor av sko og føtter vil bli preget i plassens overflate og skape uro og angst. Ikke så oppbyggelig akkurat, heller ikke kunstnerisk givende. Som minnemonument over terroren i Oslo og på Utøya 22. juli er prosjektet ganske vagt og konseptuelt sprikende.

Plassen og Solen (2024) A.K. Dolven & Cathrine Vigander

Matias Faldbakkens to skisseforslag beveger seg også i høyden. Da Y-blokka skulle rives og Picassos utsmykning «Fiskerne» på endeveggen måtte flytte, ble det konstruert en stålrigg som kunne løse problemet. Dette har Faldbakken aldri glemt. Stålriggen reddet ikke bare Picasso-motivet, men også et unikt kunstverk. Her er det stor magi. Stålriggen er fortsatt potent, særlig når Faldbakken pynter sin egen rigg med glassmaleri og monumentale mosaikker. Det er kanskje i dette stålregimet at terroren og ofrene skal minnes.

Skalamodell med glassmaleri i primærfarger (2024) Matias Faldbakken

Marianne Heiers minneprosjekt er mer konvensjonelt både i formuttrykk og ide, skjønt det minner hverken om terror eller frigjøring. Kunstneren graver dypt, derfor tittelen «Jord», som hun tematiserer i retning av jordmødre og fødestuer. Heier har skulpturert et organisk bygg i murstein og leire med en urtehage omkring. I formen ser det ut som en gigantisk pupp med et hull på toppen. Her er det ikke mye som minner om terror og død og kampen for demokratisk frihet.

Jord (2024) Marianne Heier

De fleste av prosjektutkastene handler om visuell og konseptuell svada. Karakteren av et minnested relatert 22. juli-terroren og dens tragiske utfall, har forsvunnet i et kaotisk tankespinn hinsides kunstnerisk kreativitet. De ulike prosjektutkastene mangler både tematisk og estetisk konsentrasjon. «Vårt forslag er å minnes det tragiske, håp, samhold og styrke», skriver Kjetil Trædal Thorsen og Jorunn Sannes. Jo da, men hvordan gi det et kunstnerisk uttrykk som påminner oss om tragedie og håp, samhold og styrke?

Skisseforslag – Nasjonalt minnested etter 22. juli 2011 (2024) Jorunn Sannes & Kjetil Trædal Thorsen

Alle prosjektskissene ledsages av denne typen konseptuell skjønnmaling. Det er umulig å avgjøre om den vil bli kunstnerisk implementert, eventuelt vil gi uttrykk for en minnekarakter som hedrer ofre og etterlatte. Et problem de fleste baler med er hvordan integrere utsmykningen i et så arkitektonisk iskaldt og kjønnsløst miljø som regjeringskvartalet. Uansett hva kunstnerne her kan skape av etisk medfølelse og estetisk mening så vil de massive monsterbyggene krenke enhver humanitet.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.