For første gang siden 1803 vil to sjeldne typer sikader kravle opp av jorden samtidig. Nå ventes flere tusen milliarder av disse insektene å «invadere» deler av USA.

De er noen av evolusjonens bisarre underverker. Med sine røde øyne, pumper i hodet og jetlignende muskler i ryggen kommer de i hopetall fram fra bakken hvert 13. eller 17. år.

Disse svarte insektene med svulmende øyne skiller seg fra sine mer grønnfargede søskenbarn som dukker opp årlig. De holder seg under jorden til de er ferdig utviklet, noe som tar mange år, før de strømmer til overflaten.

Denne våren er en sjelden dobbel sikade-strøm i ferd med å invadere deler av USA. Sikadeekspert John Cooley fra universitetet i Connecticut kaller på spøkefullt vis dette fenomenet for en «sikade-geddon».

Sist ynglene fra de to sikadeartene kom til overflaten samtidig var i 1803. Da var Thomas Jefferson var president i USA, som landets tredje i rekken. Jefferson skrev om sikadene i hageboken sin, men kalte dem feilaktig for gresshopper.

– Slike sikader er ikke subtile, sier sikadeekspert Cooley.

«Sikade-geddoen» er både et rarere og større fenomen enn solformørkelsen som finner sted i begynnelsen av april, mener biofysiker Saad Bhamla ved Georgia Tech.

– Flere tusen milliarder av disse fantastiske levende organismene kommer fram fra jorden, klatrer opp på trær, og det er rett og slett en unik opplevelse – et syn, sier Bhamla.

– Det er en fremmed art som lever under føttene våre, og etter et primtalls år kommer ut for å si hei.

Selv om de til tider blir forvekslet med gresshopper, som bevist i president Jeffersons nedtegnelser, er sikadene langt mer irriterende enn de er skadelige i bibelsk forstand. De kan skade noen unge trær og fruktavlinger, men slike skader er ikke utbredt og kan forhindres.

Den største sikadeyngelen i geografisk omfang – som kalles «yngel XIX» og kommer fram hvert 13. år – er i ferd med å dukke opp sørøst i USA. De har allerede laget utallige borehull i den røde leiren i delstaten Georgia, noe som er et sikkert tegn på den kommende sikade-okkupasjonen.

De dukker opp når bakken varmes til 17,8 grader, noe som skjer tidligere enn det pleide på grunn av klimaendringer, ifølge forskere. Insektene er brune til å begynne med, men blir mørkere når de utvikler seg.

Kort tid etter at sikadene dukker opp i hopetall i Georgia og resten av det sørøstlige USA, vil også arten som kommer til overflaten hvert 17. år, gjøre sitt inntog i Illinois. Disse kalles «yngel XIII».

– Yngel XIX er veldig utbredt, men i Midtvesten fins den historisk tettpakkede og overveldende yngel XIII. Og når du setter disse to sammen, kommer det flere enn noe annet sted på noen annen tid, sier entomologene Mike Raupp og Paula Shrewsbury ved Maryland-universitetet.

Disse sikadeartene fins bare i det østlige USA, samt noen få og små andre steder. De kommer ut med noen års mellomrom, med sykluser på 13 og 17 år. Disse to ynglene kan faktisk komme til å dukke opp på samme sted – men vil trolig ikke pare seg – i et lite område nær det sentrale Illinois.

Forskerne er forbløffet over det antallet som dukker opp i år. I snitt vil det komme én million sikader per dekar, over hundrevis av millioner dekar, i 16 delstater. Det blir lett flere tusen milliarder, kanskje over én million milliarder, sier Cooley.

En enda større «sikade-geddon» er ventet i 2076, da de to ynglene XIX og XIV er ventet å komme til overflaten samtidig.

– Det blir en «sikade-palooza», sier Cooley, med henvisning til en overdreven hendelse.

Opphavet til det astronomiske antallet sikader er sannsynligvis evolusjon, mener forskere. Syklusene på 13 og 17 utgjør begge primtall og relativt lange perioder, og er trolig et evolusjonært triks for å hindre rovdyr i å kunne belage seg på en regelmessig framkomst.

Fete, langsomme og smakfulle sikader som har vært lenge under jorden er et ideelt måltid for fugler, sier Raupp, som spiser dem selv. Men det er for mange av dem til at de kan bli spist til utryddelse, sier han.

– Fugler overalt vil få et festmåltid. Magene deres blir mette, og nok en gang vil sikadene triumfere, sier Raupp.

Når de kommer opp av jorden, kommer sikadene til å lete etter vegetasjon rundt modne trær. Der kan de pare seg, legge egg, for deretter gå under bakken for å spise på røttene, sier Gene Kritsky, biolog og sikadeekspert. Det gjør amerikanske forsteder til en «sikadehimmel» for disse artene, mener han.

Mennesker kan komme til å legge godt merke til sikadene når de samler seg i trærne og synger i kor. Det blir som en bar full av single, der hannene synger for å tiltrekke seg maker, og hver underart har sitt eget paringsrop.

– Hele treet skriker, sier Kritsky.

Cooley sier lydene kan bli så intense at det trengs hørselvern.

– Det er oppe i 110-desibelområdet. Det ville vært som å stå rett ved siden av et jetfly. Det er smertefullt, sier han.

Sikader som gjør kur til hverandre, er et syn, mener Kritsky. Han sier at det mannlige paringsropet høres slik ut: «Ffaairro, ffaairro».

– Hun slår med vingene. Han beveger seg nærmere. Han synger, hun slår med vingene. Når han kommer veldig nærme, synger han «ffaairro, ffaairro, ffaairro, fffaairo», beskriver Kritsky.

I byen Macon i Georgia kom T.J. Rauls over en sikade i månedsskiftet mars/april da han gravde i jorden for å plante roser og kristtorn. En nabo av ham hadde allerede lagt ut et bilde av et insekt som hadde dukket opp tidlig.

Rauls har gitt sikaden han fant, navnet Bobby. Nå ser han fram til at det skal komme flere opp fra bakken.

– Jeg tror det blir spennende, sier Rauls.

– Det blir forbløffende med alle lydene deres.

(©NTB)