Kjetil Hanssen, Aftenpostens nye USA-korrespondent, prøver å forklare «Hvorfor falt mange av Trumps velgere for Putin?»

Hanssen har nettopp kommet til USA, intervjuet to professorer ved hhv. Harvard og University of Virginia med bånd til Det demokratiske partiet, og funnet ut at «Den siste tiden har en rekke medier og kommentatorer bemerket at Donald Trump og mange i hans maga-bevegelse ser ut til å være begeistret for Putin og Russland.»

foto: twitter.com

Hanssen fortsetter bakstreversk å promotere Demokratenes gamle ‘Russia collusion’ narrativ, selv om det for lengst er avslørt som en ren fabrikasjon initiert og finansiert av Det demokratiske partiet for å sverte Donald Trump.

Til og med Wall Street Journal, New York Times og Washington Post har omsider lagt det på hylla.

Ikke bare fordi det er avslørt som et falsum. Men trolig først og fremst fordi velgerne og leserne for lengst har skjønt at det er et falsum. Og fordi det derfor undergraver avisenes egen troverdigheten og dermed opplagstallene. Og fordi Demokratenes dirty tricks er så åpenbare at det bare øker sympatien for Trump og dermed også hans valgsjanser.

Men det skjønner ikke Aftenpostens utsendte. Igjen er mangelen på kontekst og kontradiksjon total.

Han skjønner ikke at han ikke lenger opptrer som journalist. Men at han er blitt redusert til et ekkokammer og en nyttig idiot som talerør for Det demokratiske partiet og den liberale venstresiden. Han skjønner rett og slett ikke hva som foregår i amerikansk politikk.

Det er jo synd. En kunne ha grunn til å håpe på mer. For Tone Tveøy Strøm-Gundersen, nyhetsredaktør i Aftenposten, beskrev Hanssen i panegyriske vendinger i en pressemelding da Hanssen overtok som ny USA-korrespondent for Aftenposten etter den håpløst kunnskapsløse Christina Pletten som led av et åpenbart uhelbredelig tilfelle av TDS (Trump Derangement Syndrom).

Aftenpostens nyhetsredaktør skrev at «Kjetil Hanssen har utmerket seg med en dyp forståelse og kunnskaper om USA. Han analyserer og forklarer på en måte som gir våre allerede kunnskapsrike lesere mer innsikt i USA.

Men det synes nokså langt fra virkelighetens verden. For dette er jo bare tøys. Det er svært få, om noen, i USA som ‘har falt for’, ‘er begeistret for’ eller ‘har sympati’ med Putin.

Det er tvert i mot mange, både blant grasrota og blant noen av USAs ledende utenrikspolitiske tenkere som ikke har mye sympati med Putin, men som er svært kritisk til USAs stedfortrederkrig i Ukraina.

Og skal man først bruke professorer som sannhetsvitne kunne han bl.a. spurt noe mer anerkjente som f.eks. professor i statsvitenskap John Mearsheimer ved University of Chicago, eller Jeffrey Sachs, som er professor i økonomi ved Columbia University, for bare å nevne noen få.

Men det gjør Aftenpostens utsendte ikke. For deres analyse passer ikke inn i narrativet om at de som støtter Trump mer eller mindre er å betrakte som fordekte russiske agenter. De hører begge til den realistiske skolen som ser krigen i Ukraina som en farlig og destabiliserende krig, ikke bare for USA, men for Europa og for verdensfreden

Hanssen siterer Kyle Kondik som er redaktør for Sabato’s Crystal Ball ved University of Virginia, som Hanssen beskriver som et nyhetsmagasin som «gjør detaljerte dypdykk i USAs politikk», men som andre ville beskrive som «ei liberal blekke».

Det trekkes paralleller til fascismen under Spanias Franco-regime på 1960- og 1970-tallet. Det handler om identitetspolitikk, mener de. Og som venstresidens postmodernister snur de opp ned på de faktiske forhold slik at terrenget skal passe bedre med kartet.

De to professorene ved Harvard og UVA mener at mange hvite kristne i USA føler at deres posisjon er truet, at det er kjernen i støtten bak Trump og at dette er noe som Putin har skjønt og vet å utnytte.

At Putin har et annet verdisyn og syn på homofile og minoriteters rettigheter tør være velkjent. Men at Putin manipulerer eller står i ledetog med Trump er selvsagt bare tull en en ny falsk konstruksjon for å rødbeise Trump og skremme velgerne bort fra ham.

Det skjønner en stor del av det amerikanske elektoratet. Det skjønner faktisk også omsider en stor del av den liberale amerikanske pressen, som nå er blitt noe mer tilbakeholdne med rødbeisingen.

At ikke korrespondent Hanssen skjønner det, får gå på hans og Aftenpostens egen regning. At rapporteringen hans er fullstendig blottet for motforestillinger og kontekst som kan belyse problemstillingen, er ikke annet å vente fra den kanten.

Elendig journalistikk er det uansett.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester