Arkitekturopprørets utdeling av årets «Grøssmedalje» og «Hederspris» gikk av stabelen 28. november. Det knyttet seg stor spenning til hvilket nybygg som ble hedret og hvilket som havnet i grøsskategorien. Vurderingen ble basert på innsendte forslag fra engasjerte innbyggere, altså ikke en fagjury, men ved at en folkeavstemning rangerer hvilke forslag som får flest stemmer i henhold til kategoriene «stygt» og «pent».
I år ble Grøssmedaljen tildelt Hotell Moxy i Tromsø, mens Hedersprisen gikk til Nedre Slottsgate 10, Oslo sentrum, et tilpasset nybygg mellom to eldre bygårder. Arkitektonisk er de to utvalgte nybyggene høyst forskjellige, men i sin utforming anskueliggjør de to høyst ulike måter å tenke byggeskikk og estetikk på. I begrepet byggeskikk, som har klare paralleller til folkeskikk, legges det vekt på miljøet og forholdet til andre borgere. Et nybygg blir alltid plassert i en kontekst og et område der det enten er uberørt natur eller grader av bebyggelse. Uansett type bebyggelse handler plassering alltid om hensyn til omgivelsene.
Dette hensynskravet, i praksis tilpasning, er så viktig for landets innbyggere at det har nedfelt seg i både lovverk og kommuneplaner. Kravet om tilpasning er allikevel ikke så enkelt, men i hovedtrekk går det på en nybyggs utforming som kan strekke seg fra enkle kassestrukturer til komplekse formuttrykk. Det er i dette strekket at estetikken i arkitekturen utspiller seg og blir vurdert ut ifra. Hotell Moxy i Tromsø fikk en velfortjent Grøssmedalje. Det er sjelden å se at samtidsarkitekter tegner en minimalistisk høyblokk så blottet for tilpasning og estetiske kvaliteter. Kommunens saksbehandlere og politikere burde ha feid dette monsteret på sjøen.
Arkitekturopprørets Hederspris synliggjør i denne sammenheng hvilke visuelle og estetiske kvaliteter som nybygget i Nedre Slottsgate 10 er i besittelse av. Det mest iøynefallende er med hvilken omtanke arkitekten har tilpasset nybygget til de tilstøtende bygårdenes stilistiske utforming. Det gjelder hele fasadeveggen med sin enkle overflate, diskrete vinduskarmer og beskjedne, horisontale markering mellom første og andre etasje. Den eneste dekoren på fasaden finner vi mellom vinduskarm og øvre vindusbrett, der det er plassert et eget profilert felt med vertikale linjer.
Dette gjelder selvsagt bare vinduene i de tre øverste etasjene. På gatenivå er butikkfasaden tredelt med ett stort vindu på hver side av et mindre, som samtidig blir flankert med hver sine «bærende» pilastre. Bærende i den forstand at de står som støtter for et horisontalt bjelkelag som danner fundamentet for den øvre delen av fasadeveggen. Dette er en enkel og stilsikker komposisjon som ikke stikker seg frem i forhold til nabogårdene, snarere viser en ærbødig respekt for deres arkitektoniske idealer og tradisjoner.
Så langt kan vi si at Grøssmedaljen og Hedersprisen har havnet hos de rette objekter i samtidsarkitekturen. Det har vært mange andre grøssgodbiter med i tevlingen, men det er bare plass til ett årlig grøss av gangen. En gufsvariant i særklasse og hinsides estetisk kvalitet er byggeprosjektet «Vertikal Nydalen», tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta. Det ble vurdert til «Grøssmedalje», men kom ikke langt nok ned eller havnet på et sidespor. I gufskategorien er de arkitektoniske kvalitetene infisert av en heslighetsbakterie. Vi ser det tydelig i Snøhettas «Vertikal Nydalen» der bygningskroppen synes å være invadert av antiestetiske virkestoffer.
Det store tårnbygget, selv om det streber i høyden, preges ikke akkurat av vertikalitet i den eksterne utformingen. Her er det ikke mye som er i lodd. I nedre del av tårnbygget lener bygningskroppen seg skrått utover før den gjør en knekk og strekker seg mot toppen i en skrånende vinkel. Dermed preges ikke tårnet så mye av kasseformet arkitektur i modernistisk tapning, snarere demonstrerer den en antimoderne utforming som bryter med all historisk byggeskikk. Hele dette tårnpregede bygget, med sine stygge, utstikkende balkonger og vilkårlig plasserte vinduer i fri arkitektonisk dressur minner mest om en formkultur i akutt krise.
Det vertikale tårnbygget i Nydalen er på en måte et konsentrat av Snøhettas rastløse jakt på det uvanlige og utradisjonelle formuttrykket. Her er ikke lenger arkitekturen en kunstart med sans for orden, symmetri og ideale prinsipper. Nei, i «Vertikal Nydalen» går alt på skeive, en tidstypisk ambisjon som er seg selv nok, og mer til. Men Snøhetta lar seg neppe rokke av «Grøssmedaljer» eller faglig kritikk. Det er kanskje på tide at de får et profesjonelt tilbud om arkitektonisk konverteringsterapi, en metode Arkitekturopprøret i mindre målestokk og på eget initiativ har fått bred støtte for i befolkningen.
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.