Charleston, South Carolina. Jeg er i Sørstatene. Peer Gynt har vært her før meg. Riktig nok for omkring 150 år siden.

Da var Charles Town den rikeste byen i Amerika. Bygd opp på slavehandelen og bomullseksporten fra plantasjene. Og på grunn av den gode havnen og festningsanleggene, som beskyttet innseilingen mot engelskmennene, var det her de amerikanske storrederne holdt til. Det var bl.a. her mye av grunnlaget ble lagt for at USA skulle overta for Storbritannia som den ledende verdensmakten de neste 150 årene og frem til i dag.

Og det var her i Charleston Peer, den fattige bondegutten fra Gudbrandsdalen, skapte formuen som han ville bruke til å bygge Sahara om til en ‘fed oase’ og selv bli Keiser, ikke bare i Sahara, men i hele verden.

Mr. Cotton: Hvorledes kom du først til Vesten!

Peer Gynt: Som fattig kar med tomme hender. Ti år derefter bar jeg navn av Krøsus mellom Charlestowns redere.

Cotton: Hva gjaldt trafikken?

Peer Gynt: Jeg fraktet negere til Carolina og solgte gudebilder til China.

Cotton: Sir, nu gad jeg vite blott hva De med Deres gull vil gjøre.

Peer Gynt: (smilende) Å blive keiser.

Herrene: Hvor?

Peer Gynt: I hele verden.

Peer manglet verken gull eller visjoner da han seilte fra Charleston til Marokko hvor han ville bygge en kanal og lede vann inn i den golde ørkenen og bygge et blomstrende samfunn som skulle strekke seg fra Timbuktu til Etiopia. Imperiet skulle hete hete Gyntania og hovedstaden Peeropolis. Hans stormannsgalskap var bokstavelig talt uten grenser.

Ikke helt ulikt de som kom bare 4-5 generasjoner etterpå. De het Gro, Thorbjørn, Kjell Magne, Jens, Erna og Jonas. Men mens Peers sorte guld kom fra slavehandelen til Amerika, kom det sorte gull, omkring hundre år etter, til Norges karrige kyst med oljen. Også denne gangen spilte amerikanerne en sentral rolle. Også denne gangen var visjonene for hva rikdommen kunne brukes til helt uten grenser.

Og med de enorme pengestrømmene fulgte også denne gangen både store ord, megalomane vyer og tilgang til dekkede bord. Mens Peer ville bygge Sahara om til en ‘fed oase i kraft av guldet’, ville de som kom siden gjøre Norge til en ‘humanitær stormakt’ i kraft av en pengesekk som var større enn alle andres.

Forskjellen var bare at mens Peer hadde tjent sine penger selv, riktig nok på tvilsomt vis, var det andres penger de som kom siden, strødde rundt seg med.

Det er skattebetalernes hardt opptjente kroner. Tjent av vanlige folk på ærlig vis, men ofte brukt av politikerne på tvilsomt vis. For det er ingen som riktig kan gjøre rede for hvor store deler av disse enorme pengestrømmene blir av, hvilke resultater de frembringer og hvem det hele egentlig gavner.

Pengene havner i hvert fall i lommene til noen ganske andre enn skattepengenes rettmessige eiere. Det er ikke Mor Åse hjemme i Gudbrandsdalen eller vanlige folk ellers rundt omkring i daler og fjorder i gamle Noreg som er mottakere.

Og hvor mye som til sist kommer frem til trengende innfødte rundt omkring i nesten hele Afrika og i halve Asia, etter at det stadig voksende humanitærpolitiske kompleks i Oslo og folk som Terje Rød-Larsen og Grete Faremo i New York har sølt bort mye av pengene, og etter at korrupte statsledere i Afrika har fått sitt og norske rikspolitikere har flydd verden rundt for å gå på røde løpere for å gi bort norske skattebetaleres penger, er vanskelig å si.

Det er svært vanskelig å si. Det er det faktisk ingen som vet. Og antakelig ingen som noensinne får vite, selv om Riksrevisjonen har påtalt det en rekke ganger. Men hvem bryr seg vel om Riksrevisjonen? Den bjeffer ikke så høyt at noen hører den. RR er til enhver tid styrt av en tidligere politiker. Av en på det samme laget. På deres lag. Ikke på vårt. På tilkarringslaget til fordelsfolka. Ikke på skattebetalerlaget til vanlige folk.

Men noe drypper vel kanskje ned til etterkommerne etter de som Peer i sin tid kjøpte som slaver av afrikanske så vel som hvite slavehandlere i Afrika, og solgte videre til amerikanske plantasjeeiere. Men først skal dagens afrikanske diktatorer få sitt til å kjøpe seg private jetfly og ha nok salt i grauten til å sponse favorittfotballklubbene sine i England med pengene til vanlige skattebetalere i Norge, som så velvillig og raust er donert av Gro, Thorbjørn, Kjell Magne, Jens, Erna og Jonas på våre vegne og stort sett uten forbehold.

Det gikk, som ventelig, ikke så bra med Peer. Skuta med alt Peers gull gikk ned i Atlanterhavet før han rakk å gjøre Sahara om til en ‘fed oase’ og bli ‘Keiser i hele verden’. Han endte i stedet i dårekisten i Kairo. Der burde kanskje hans etterfølgere også ha endt, for de norske bistandsmilliardene forsvinner bokstavelig talt ut i sanden i Sahara og en rekke andre fjerne steder i Sør som de færreste av oss noen sinne har hørt om.

Det ble lite resultater og få fete oaser av milliardene. Men Gro ble Generaldirektør i WHO på særdeles fete betingelser. Thorbjørn ble Generalsekretær i Europarådet på enda fetere betingelser. Han fikk til og med et lite slott til disposisjon. Jens ble Generalsekretær i NATO. Han likeså på gode betingelser. Og kristne Kjell Magne, som fikk sitt eget fredssenter sponset av det totalitære muslimske bandittregimet i Saudi Arabia, karrer fortsatt til seg med begge hender så mye han evner og av alle krefter over UDs budsjetter.

Norsk bistandspolitikk er ren galskap!

I 2024 strøs 51,7 milliarder skattekroner rundt omkring til multilaterale organisasjoner og private NGOer i hytt og pine over store deler av verden. Det gjøres så godt som uten revisjon og oppfølging. Kontroll- og overvåkingsmekanismer finnes knapt. Og evaluering og resultatoppfølging er fremmedord som det stadig voksende humanitærpolitiske kompleks holder seg for gode til å gjøre. Det snakker de helst ikke om.

Enkelte lands diplomatiske representasjoner i Oslo er kun opprettet for å suge mest mulig ut av det norske bistandsbudsjettet. De ler fra Parkeveien til Timbuktu hvert år når statsbudsjettet offentliggjøres og enda flere milliarder forsvinner i deres lommer.

Dette kan ikke, og bør ikke, fortsette. Hele bistandsområdet bør gjøres gjenstand for en grundig granskning og reform. Det er for lett å gi bort andres penger. Politikerne har ikke noe ‘skin in the game’. Det spiller ingen rolle for dem. I den utstrekning det gjør det, så er det i form av personlige fordeler. De er egentlig insentivert til å gi bort så mye som mulig. Jo mer de gir i bistand, jo flere stillinger og høyere lønninger i NGOene og jo bedre tilgang til røde løpere og fete internasjonale retrettstillinger.

Bistanden burde derfor gjøres frivillig. De som vil kan betale for det selv. Da blir giverne trolig også mer opptatt av hva bistandspengene går til. Og de som synes det er greit at brorparten forsvinner i NGOenes administrasjons- og lønnskostnader, i korrupsjon og for at diktatorer i bistandsland i Afrika skal ha private jetfly og at president Kagame i Rwanda skal sponse Arsenal med flere hundre millioner norske bistandskroner, kan jo gjøre det. Men da kan de gjøre det ut av egen lomme. Det kan enkelt gjøres over skatteseddelen og gjerne berettige fratrekk på skatten på samme måte som gaver til veldedige formål.

Men fortellingen fra Gudbrandsdalen og Charles Town slutter ikke der.

Det misforståtte behovet for å gjøre opp for fedrenes synder i Afrika og andre steder, er minst like absurd i amerikansk politikk som i norsk. Der har BLM-bevegelsen, Demokratene i de store byene og de liberale ved universitet og læresteder tatt fullstendig av sammen med resten av woke-bevegelsen.

Men nå har vanlige folk fått nok.

Charleston har vært styrt av Demokratene i nesten 150 år. Ibsen skrev Peer Gynt i 1876. Siden den gang har borgermesteren i Charleston vært Demokrat. Men for noen få dager siden (23.11.23) fikk Charleston sin første republikanske borgermester siden 1877. Og det er ingen tilfeldighet at skiftet fant sted akkurat nå.

Det var det første valget etter de BLM-ledede opptøyene i mai 2020 da mobben vandaliserte og brant ned store deler av sentrale Charleston. En rekke butikker ble plyndret og over 100 bygninger ble satt i brann. Politiet rørte ikke en finger. De hadde fått beskjed av borgermesteren om at BLM var i sin fulle rett til å demonstrere og gjøre som de ville om de så plyndret, vandaliserte og satt store deler av byen i brann.

I går sa velgerne i Charleston, hvorav mange fargede, «F**k those people!»

Det samme gjorde de for ikke lenge siden i Dallas. Og det sier velgerne over store deler av landet. For selv om den liberale pressen prøver å tegne et annet bilde, så folk hvem som skjulte seg under hettegenserne og bak ansiktsmaskene. Det sier noe om hvilken vei den politiske vinden i USA blåser for tiden, og om hvorfor Trump har vind i seilene.

Peer var en kynisk og stormannsgal drømmer. Men har Gro, Thorbjørn, Kjell Magne, Jens, Erna og Jonas vært så mye bedre? Peer tjente sine penger på slaver. De andre tilegnet seg pengene fra enhver norsk skattebetaler. I begge tilfeller rant pengene ut i sanden.

Nå er vi alle tvunget til å betale for galskapen. Det er ikke riktig. Det er ikke sånn det skjal være. La Gro, Thorbjørn, Kjell Magne, Jens, Erna og Jonas og de som vil, betale for bistanden selv. Så får vi se hvor langt givergleden deres egentlig strekker. Men la oss andre, som ikke synes det er greit med kostbart bistandsbyråkrati, korrupsjon og manglende kontroll og oppfølging på hvor bistandspengene blir av, få slippe å kaste surt tjente skattepenger rett ut av vinduet.

Jeg sier som velgerne i Charleston. Vi trenger andre politikere.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Forhåndsbestill «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»