Den 5. september startet Høyesterett sitt tre dagers plenumsmøte rundt sak 23-025348SIV-HRET, hvor 17 av 20 dommere skal ta stilling til spørsmålet om hvorvidt et alminnelig flertall i Stortinget kunne vedta EUs tredje energipakke, også kjent som ACER-saken. Organisasjonen Nei til EU har tapt kampen i to rettsinstanser, men regner med at Høyesterett vil gi dem medhold. Når dommen foreligger, er uvisst, for Høyesterett er suveren og jobber i sitt eget tempo.

Det som gjør saken ekstra spennende, er at Høyesterett allerede har bevist sin uavhengighet fra politikken gjennom Fosen-saken. Og hvis Høyesterett gir Nei til EU medhold, vil det være rene jordskjelvet for stortingspolitikerne, partiene, regjeringen og Norges forhold til EU. Det blir ikke pinligere.

ACER-avtalen er et resultat av udemokratisk ukultur

Nei til EU sier selv at saken ikke saboterer EØS-avtalen, slik NRK hevder etter aktivt å ha ignorert saken i ukevis. Men den rokker definitivt ved bakromsavtale-ukulturen som partiene har dyrket frem på Stortinget, og som er selve grunnlaget for at Norge er omgjort til en EU-koloni, mot folkets vilje. Medhold i Høyesterett vil også avsløre hvordan regjeringen forholder seg til rettsvesenet, for som alle vet: Fosen-dommen fra Høyesterett er regelrett blitt sabotert av regjeringen.

I stedet for å erkjenne nederlaget og Høyesteretts uavhengighet, har regjeringen ignorert og trenert Fosen-saken, mens statsministeren og regjeringsmedlemmer skamløst har opptrådt som advokater, lobbyister, aktivister og ansatte for Fosen vindpark, mens eierne selv aldri har dukket opp i media. Dette er en rolleblanding uten sidestykke, og likevel er det ingen medier som stiller kritiske spørsmål.

Derfor er det også merkverdig at det er stille i riksmedia rundt ACER-saken. Høyesterett er det nærmeste vi kommer en norsk forfatningsdomstol, og ACER-saken er kanskje den viktigste på mange tiår, fordi den har potensial til å stramme opp Stortinget og bremse EUs enveiskjøring til bakdør-overtakelse av Norge.

Hva er bakgrunnen for saken?

Saken som behandles i Høyesterett, gjelder altså EUs tredje energimarkedspakke, eller «ACER-saken» på folkemunne. Dette er en enorm regelverk-pakke som skal innlemme Norge i EUs energiunion. Den skal igjen sørge for at «krafta» skal «flyte fritt» i hele EU, slik at kraftbørsene og markedet til enhver tid bestemmer prisen på strøm.

Hvorfor er det plutselig så viktig med slik «fri flyt» av kraft? Fordi EU er inne i «Energiewende», hvor hele Europa angivelig skal drives av strøm fra vind- og solkraftverk på hvert minste takflate og tue innen 2050 – selv om dette er umulig. For å sørge for at alle får strøm selv når det ikke blåser, skal det bygges et mega-super-gigantisk nettverk av kabler som kan dytte strøm hit og dit og koste en ukjent mengde skattepenger. Ingen departementer vil regne på det.

Dette skjer altså samtidig med at klimamålene fastslår at strøm skal bli eneste energikilde hvis og når fossil energi er faset ut i 2050. Hvis det skjer, har politikerne overlatt til private profitører å forvalte et energimonopol for hele Europa, og dét i seg selv er så illevarslende at ingen vil snakke om dét heller.

For å sikre at reglene for «fri flyt» følges i energiunionen, har EU opprettet et kontrollorgan med egen myndighet til å fatte beslutninger, og dette organet heter Agency for the Cooperation of Energy Regulators, eller ACER. Å slutte Norge til dette overnasjonale kontrollorganet, ble vedtatt av Stortinget med simpelt flertall i 2018. Men hadde stortingspartiene rett til det?

Vedtaket innebærer at Norges interne beslutningsprosesser på energiområdet blir overlatt til et RME som er fristilt fra norsk politisk kontroll og forvaltning. Grunnloven forbyr imidlertid Stortinget å avgi suverenitet til fremmede organisasjoner. Dersom Stortinget vil avgi suverenitet til en organisasjon, krever Grunnlovens paragraf 115 at det skal være tre fjerdedels flertall i Stortinget. Men gjennom politisk spill og politikere som jobber for EU i stedet for å tjene sitt eget land, valgte politikerne å rigge avstemmingen slik at simpelt flertall var nok.

Nei til EU har imidlertid samme rettsfølelse som de fleste nordmenn, og mener vedtaket i Stortinget i 2018 skjedde i strid med Grunnloven. Oslo tingrett mente på sin side at deltakelsen i ACER var «lite inngripende» og derfor ikke utløste kravet om 3/4 flertall ifølge Grunnloven. Hva høyesterettsdommere mener om saken, får vi svar på snart – men uansett blir utfallet dramatisk.

Andre runde i høyesterett

Nei til EU er representert av advokatene Kjell Magnus Brygfjeld og Bent Endresen. For regjeringen stiller regjeringsadvokaten selv, Fredrik Sejersted, som fører saken for staten sammen med advokat Lisa-Mari Moen Jünge.

Dette er faktisk andre gang Acer-saken er plenumsbehandlet i Høyesterett. Forrige gang dreide saken seg kun om hva slags saker som kan reises for domstolene. Da konkluderte både tingretten og lagmannsretten med at saken skulle avvises – men Høyesterett ga organisasjonen Nei til EU medhold med 12 mot 5 stemmer.

Dermed kunne Nei til EU gå tilbake til tingretten, for denne gang å prøve ut realitetene i saken. Der tapte de igjen, både i tingretten og i lagmannsretten. Borgartings dom falt i desember 2022. Nei til EU ga seg imidlertid ikke, og mener rettsinstansene ikke tok hensyn til senere vedtatte, tilstøtende energidirektiver som følger med på ACER-lasset.

Organisasjonen fikk ikke medhold i Oslo tingrett eller Borgarting lagmannsrett. Nå er det gått nesten fem år siden søksmålet mot staten ble tatt ut, men Nei til EU-leder Einar Frogner står like stødig på at Stortinget brøt Grunnloven da det i 2018 vedtok EUs tredje energipakke. Og mens vi venter på utfallet av omkampen om Norges tilslutning til EUs tredje energipakke, har EU selv vedtatt en fjerde energipakke.

EUs fjerne energipakke seiler opp 

Den fjerde energipakken har det tidsriktige navnet «Ren energi-pakken» (CEP, som om tungindustriprodukter som vindturbiner og solpaneler fra Kina har noe med «rent» å gjøre). Den pakken vil gi ACER enda mer makt enn byrået fikk i 2009 gjennom tredje energipakke. Saken ble sendt på høring her i Norge allerede i 2020, med svarfrist 15. september samme år, men foreløpig har Støre lagt saken på hylla. Nei til EU er naturligvis like negative til denne kommende pakken fra EU som de forrige.

Statsminister Støre er imidlertid ikke bare ansatt i Fosen Vindpark. Han jobber også for EU, uten fnugg av rødme, og signaliserer at fjerde energipakke skal implementeres, som alle de 15.000 andre direktivene fra EU:

– Vårt ansvar er å leve opp til EØS-avtalen og ivareta norske interesser, og gå for den type samarbeid som gjør at vi raskere kan nå klimamålene.

Som vi ser: Klimasaken er politikkens allsidige multiverktøy, og kan i praksis brukes av alle til alt for å presse gjennom deres politisk vilje, eller for å tjene så mye penger som mulig. Den påståtte klimakrisen utløser nemlig en enorm offentlig pengestrøm gjennom et hodeløst hastverk som forhindrer all risikovurdering, forsiktighet, kostnadskontroll og skikkelige prosesser. Å redde kloden er derfor ufattelig profitabelt for noen få.

Alt handler om snarveier på Stortinget. La oss håpe Høyesterett skjærer igjennom.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!