Da en mann stjal en ambulanse på Torshov i Oslo 22. oktober 2019 begynte journalister å spekulere i at han siktet på innvandrere. Dette motivet ligger i bakhodet på mediene. Men mediene vil aldri reflektere over seg selv. Kun de andre. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
En dansk forfatter, Laura Ringo (29), har skrevet en roman basert på sine erfaringer som lærervikar i barneskolen på Amager i København. Boken er en advarsel til politikere, akademikere og medier.
Laura var totalt uforberedt på situasjonen som møtte henne:
»Inden jeg startede som lærervikar, stødte jeg ikke på vold i min hverdag. Men jeg opdagede, at der er vold i folkeskolen, særligt eleverne imellem. Det er ikke usædvanligt, at lærerne i folkeskolen får et spark over skinnebenet, bliver spyttet på eller bliver kaldt »luder« af børnene. Og det, synes jeg, alligevel er ret vildt: Tænk at det er sådan,« siger Laura Ringo.
Hun sier barna visste akkurat hvilke knapper de skulle trykke på for å ydmyke henne og sette henne ut.
Som lærer er du helt uforberedt på at en seksåring spør den kvinnelige læreren om å få se hennes kjønn. Gutten vet at han setter henne ut. Han vet også noe mer: At hun er den svake part. Hvem gjør henne svak? Hvem har gitt gutten denne makten? Det er noe han har lært hjemme og feminisme og dialogkultur gjør henne forsvarsløs.
Det er ikke læreren som er den sterke. Det er barnet.
Vi ser som regel på barnet som den svage part i en historie, men her bliver den seksårige dreng portrætteret som en tyran, når han gang på gang tæsker sine klassekammerater og gør præcis, som det passer ham. Han er berygtet blandt lærerne på skolen for at være helt umulig, og rygterne går i romanens univers på, at den tidligere børnehaveklasselærer måtte stoppe på grund af ham.
Vi vet at den situasjonen Laura beskriver også utspiller seg i tusenvis av norske klasserom. Vi vet at Steffen Handal i Utdanningsforbundet er bekymret over den eksplosive volden særlig i barneskolen.
Vi vet også at Utdanningsforbundet er rødt og at det setter grenser for hvor mye de kan tørre å erkjenne. De møter seg selv i døra. Dette er en utvikling de selv har lagt opp til.
Det spørs om ledelsen og tillitsvalgte er i stand til å ta det smertefulle oppgjøret med seg selv.
Men noe er på gang. Vi ser det i sympatien med måten Clemens Saers er blitt behandlet på. Oslo kommune brukte hensynet til gjerningsmannens personvern som grunn til å lukke retten. I virkeligheten var det seg selv de beskyttet.
Prestisje foran alt
Dette er samme situasjon som 68’erne sto overfor i sin ungdom: Vi foraktet et system som var villig til å ofre mennesker for sin egen prestisjes skyld.
Raymond & Co er like brutal og tar ikke menneskelige hensyn når det gjelder å beskytte sin posisjon. Og mediene er på hans side. De har også investert i at the show must go on.
Men vi kan lese ut av Laura Ringos beskrivelse at det ikke kommer til å kunne fortsette. Det knaker allerede i sammenføyningene.
Motvold
Det mest alvorlige signalet for Raymond og Erna er at den kvinnelige lærerinnen drømmer om å slå tilbake. Det er en helt menneskelig reaksjon når systemet nekter henne adekvate sanksjoner.
Klasseværelset blir et mikrokosmos på storsamfunnet og situasjonen gjelder alle førstelinjeyrker: De utøvende nektes sanksjoner som kan stanse volden og forebygge den.
Regningen vil vokse. For enkeltmennesker som knuses som Clemens Saers og for samfunnets tåleevne.
De på toppen har sørget for å legge så stor avstand mellom seg og bakkenivå, at de ikke hører hva som foregår. Mediene bidrar til støtdempingen.
Avmaktens virkninger
Hvis du utleverer mennesker til avmakt, vil de se seg om etter måter å komme ut av situasjonen på. Det enkleste er å slutte som lærer, sykepleier eller politimann. Mange vil forsvinne stille ut. Det var deres historier vi skulle hørt. Men Raymond & Erna er glade for at de forblir tause. De er blitt funksjonelle motstandere av ytringsfrihet og blir stilltiende takknemlige for at Big Tech påtar seg rollen som sensurinstans.
Avmakt gjør mennesker passive. Noen vil vende aggresjone innover. Men noen vil fantasere om å ta igjen og enkelte kan tenkes å gjøre det.
Hjemsakt av skrekkbilder
Derfor har mediene for sin del begynt å fantasere om at det er høyreekstreme som står bak når det klikker for folk. Da en mann stjal en ambulanse på Torshov 22. oktober 2019, begynte TV2 å spekulere i at mannenn siktet etter innvandrere, og politiinspektør Grete Lien Metlid sa han hadde hatt høyreekstreme kontakter. Det hele kokte bort. Men vold fra norske kobles i dag til «høyreekstremt» for det er ikke lov å si at det bare er dop og psykiatri eller enda verre: En reaksjon på noe vedkommende har vært utsatt for.
Overføring av materielle åraker
Bemerk: Bruken av sosioøkonomiske årsaker som forklaring og unnskyldning gjelder snart bare innvandrere, ikke norske. Det er ikke lov å si at norske reagerer på noe de er blitt utsatt for konkret, eller store forandringer på skole og i bymiljø.
Dette er noe alle «vet». Det har skjedd en overføring av unnskyldningskapital til nye innbyggere. Myndighetene har tatt den berømte tillitskapital og overført den som immunitet til innvandrere. Den fritar dem for skyld for egen kultur. I stedet må vi påta oss skyldfølelse og dette faller lett for oss som sekulære protestanter som fikk skyld inn med morsmelken. Vi har ingenting å stå imot med. Avmaktsfølelsen er reell. Den er skapt av de som styrer samfunnet, og NB! De har fordel av den og det er det som er skummelt.
Tjent med avmakten
Avmakt er «kjekt å ha». Dermed er de styrende ikke motivert til å gjøre noe med den. Der har du en kjølige avstand man kan registrere i forholdet mellom elite og vanlige mennesker.
Mediene er blitt mentale portvoktere som skal sørge for at befolkningen ikke finner veien ut av labyrinten. Siden mediene dekker vold, er de vant til å håndtere og spinne dramatiske hendelser. De har over tid lært seg å håndtere terror slik at det renner ut i sanden og ikke fører til noen prinsipielle spørsmål om hva den skyldes.
En annen type beredskap
Muligheten for «motvold» spøker i bakhodet på mediene som forsøker å skape modeller eller et raster som de kan anvende når det smeller.
Det er livsfarlige «øvelser» som spiller på folks følelser, nettopp fordi det nye samfunnet er så fullt av løgn og vold.
Danmark har et større ytringsrom enn Norge. Tross alt.
»Børn kan være fuldstændig ustyrlige og sige ting, hvor man tænker: Hvor kommer det fra? Derfor kan jeg godt sætte mig ind i, at man kan have lyst til at ty til vold. Og det, synes jeg, er interessant, for man skal jo ikke specielt lang tid tilbage i historien, før det var de pædagogiske redskaber, man brugte. Spørgsmålet er, om det også har betydet, at børnene tænker, at de kan slå på de voksne, men de voksne må ikke gøre noget igen,« siger Laura Ringo.
Ja, hvor kommer det fra? Vi lar spørsmålene henge i luften.
Både Raymond og Erna vet mer enn de vil innrømme.
Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!
