Foto: Igor Stevanovic
Dette er historien om en nyhetsartikkel du aldri får lese. Det er historien om en mor og hennes tenåringssønn som har vært bytte for en gjeng som slår ham helseløs, igjen og igjen. Moren gjør som mødre gjør, hun vil beskytte gutten. Hun synger ut på Facebook, og innlegget deles over 4.000 ganger. Nå er det nok!
Så snakker hun med Document. Hun vil at verden skal bry seg. Men så svikter motet. Hun blir redd. Trekker seg tilbake. «Hva hvis..?»
Hvilken beskyttelse har sønnen fått? Han har mistet tilliten til politiet. Gjengen går fritt rundt i byen.
Hun vet at gutten hennes er forsvarsløs. Hun tar ikke sjansen på å stå frem med historien. Det kan bli dråpen som får begeret til å renne over.
Hun trekker intervjuet i tolvte time.
***
Gjengen har plaget hennes sønn gjennom et helt år. Skjønt, ‘plaget’ er for mildt. Gutten, som er tidlig i tenårene, har blitt slått og sparket til blods, flere ganger. I vinter ble han innlagt med fire knekte ribben og hjernerystelse etter nærkontakt med gjengen.
Så skjedde det igjen denne uken. Fra hennes egen beskrivelse på Facebook:
Han var ute i maks 10 minutter. Han skulle bare gå med søpla. Jeg aner fred og ingen fare. Jeg hører han kommer inn døra. Andpusten. Med nesa i været. Jeg trodde han hadde løpt trappene, alle etasjene opp. Isteden møter jeg barnet mitt blodig i hele ansiktet og klærne er fulle av blod og gjørme, og han har ingen sko på seg.
Barnet mitt er i starten på tenårene, og har opplevd mer vondt enn hva en tenåring – et barn(!) skal behøve.
Dette er ikke første gang.
Barnet mitt har blitt banket til blods og ranet atter en gang..
Kvinnen tror at angrepet var hevn for at volden i vinter ble anmeldt. Som trolig i sin tur var hevn for at en voldsepisode fra i fjor høst ble anmeldt.
-Gjentatte ganger i over ett år har mitt barn blitt jaktet på, mobbet, og utsatt for vold på det groveste. Og volden blir bare verre og verre..
Når mitt barn var på legevakten i går kveld anser legevakt han som heldig. Han har jo muligens «bare» fått knekt nesen. Hevelsene i ansiktet og over nesen er så store at legen får ikke undersøkt han ordentlig – ikke før det har gått 3-4 dager.
Han var ikke like «heldig» i februar:
Jeg dro da inn med et barn som var svimmel, hoven, forslått og med store smerter i hode, ansikt og kropp. Legevakten tok dette svært seriøst og vi ble kjapt tatt inn til undersøkelser. Hele den natten og morgenen gikk til undersøkelser av hodet og kropp.
Etter to dager innlagt med undersøkelser og behandling fra et fantastisk helseteam fikk vi konstatert at mitt barn hadde fått hjernerystelse og hele 4 ribbeinsbrudd. Kjeven var fortsatt hoven, skeiv og forslått, vi måtte derfor inn til videre undersøkelser angående den noe senere.
Tiden fra da og til nå har vært vond. Ekstremt vond! Jeg som forelder har sprunget i møter fra ende til annen. Jeg har fulgt barnet mitt som en hauk. Jeg har vært på – mer enn det som skal være nødvendig. Og vi har vært redde!
Han er ikke deres eneste offer. Denne gjengen slår og sparker sine ofre til blods, også når de ligger nede.
Gjengmedlemmene går fremdeles fritt rundt.
Siden onsdag kveld har jeg jobbet med denne saken. Men den vil altså aldri bli publisert. Da den torsdag kveld var ferdig, fikk jeg klar beskjed fra guttens mor: Hun ville ikke at jeg skulle publisere likevel.
I telefonen kan jeg høre at hun er i panikk, stemmen skjelver, hun er helt på gråten.
Kvinnen har hatt pågang fra flere av landets største medier, men har avvist nesten alle. Hun har kun gitt intervju til to medier, Document og en større regionavis. Nå er det stopp, også for oss hun faktisk har snakket med.
Jeg har opplevd henne som en tøff, sterk dame. Helt frem til torsdag kveld hadde alt vært greit. Onsdag kveld gjorde jeg intervjuet med henne per telefon. Vi ble enige om at hun skulle få sitatsjekk; få godkjenne sine egne sitater før publisering. Jeg fikk klarsignal til å bruke hennes navn og bilde. Alt var i orden.
Jeg hadde skrevet ut et fyldig intervju og supplert med avsnitt fra facebookinnlegget hun hadde publisert noen dager i forveien.
I intervjuet med moren er hun fortvilet, men også forbannet. Hun etterlyser hardere tiltak mot gjengene, mer myndighet til politiet og hardere straffer. Tålmodigheten min er slutt, sier hun.
Hun etterlyser at samfunnet er hardere i klypa mot gjengene som herjer, både i hennes hjemby og landet forøvrig.
Politiet vet hvem gjerningsmennene er. Det er opprettet saker på tre voldsepisoder mot hennes sønn, også den siste som sjedde denne uken. Men de går fortsatt fri og fortsetter med å rane og banke andre mennesker, sier hun. De kommer til å utvikle seg til å bli drapsmenn tilslutt. De blir voksne voldsmenn som kommer til å ta livet av noen til slutt! sier hun.
Guttens mor er likevel full av lovord om politifolkene hun har hatt med å gjøre, men peker på at det er begrenset hva de kan gjøre.
Hun understreker at politiet gjør alt de kan. Politifolkene familien har hatt med å gjøre er flotte folk, de har hjulpet oss, sier hun. Men hun vet også at politiet har mange restriksjoner på hva de kan gjøre. De ønsker å få gjort mer, mener hun.
I sitt innlegg på Facebook kom hun med en kraftfull, rasende appell:
«Men nå er det faen meg nok! Dette må vi få en stopp på!
Jeg går ut med dette til offentligheten nå, for nå er tålmodigheten min slutt! Politiet vet godt hvem gjerningsmennene er, men gjerningsmennene går fortsatt fri – i gjenger – og fortsetter med å rane og banke andre mennesker. Og det er på ingen måte greit! Noe må gjøres, og det NÅ!
Ungene våre og vi selv må få gå trygge i vår egen by!!
Vi skal ikke være nødt til å vike og følge restriksjoner på hvor man skal få oppholde seg å ikke. Ønsker vi å dra på et kjøpesenter, til sentrum, eller på kino, så skal vi da jaggu kunne gjøre det uten å måtte se oss over skulderen!
Så nå får dere seriøst begynne å gjøre noe, dere som skal «hjelpe» disse ungdommene, å faen ikke bare komme med den ene lovnaden etter den andre uten at noe blir gjort!
Politi/forebyggende, barnevern(!) uteseksjon, kulturenhet, rådmann, fylkesmann og ikke minst politikere!
GJØR NOE! Få splittet ungdommene. Flytt de ut av byene. Gi de hjelp, behandling, straff – hva som helst – før det går liv!
Vær så snill!»
Facebookinnlegget om volden og ranene hennes tenåringssønn har måttet tåle var torsdag ettermiddag delt over 4.000 ganger og kommentert 1.200 ganger.
Men så fikk hun kalde føtter. Også facebookinnlegget ble brått slettet.
Jeg fikk en forutanelse litt før hun trakk seg. En formulering i facebookinnlegget var foruroligende: «Jeg vet ikke hvor mye mer mitt barn tåler. Skjer det noe mer nå, så er det på deres kappe!» Jeg spurte henne rett ut: – Er du redd for din sønns liv? Hun svarer: – Ja, jeg er det. Så blir det stille i telefonen. Lenge. Mens hun gråter stille prøver jeg forsiktig å si noen oppmuntrende ord mens jeg angrer på at jeg hadde vært så direkte. Hun prøver å samle seg, sier: – Man er jo redd for om noen andre gjør det, eller om han gjør det sjøl.
Jeg hadde også spurt henne hvem de var, de ti-tolv guttene mellom 15 og 19 år som utgjorde gjengen. Ingen av dem var norske, fikk jeg vite, muligens hadde noen få av dem én utenlandsk og én norsk forelder.
Men nå ville hun plutselig ikke at jeg skrev om etnisitet i det hele tatt. Hun var redd for at folk kunne få feil oppfatning av henne: – Jeg er ikke rasist.
Jeg sa at jeg selvfølgelig skulle slette de sitatene. Et par timer senere vil hun at jeg sletter hele artikkelen.
Hvem kan klandre henne? Hun er redd for represalier, først og fremst mot sin sønn. Hun er redd for at saken «smeller tilbake på han».
En sønn som føler seg sveket. Hun sier han er sint, skuffet. Han har gått over fra å være sår og lei seg til å være skuffet over at politiet, slik han oppfatter det, ikke gjør noe. Derfor vil han ikke prate med politiet. De gjør ikke noe med det, og han vil få ti ganger verre juling hvis han snakker med dem.
Da gir konklusjonen seg selv: Det lønner seg ikke å snakke. Ikke med politiet, ikke med journalister.
Det blir stille. Mens gjengene får fortsette med sitt.
Dødsens stille.
Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]
Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]
Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981
Vårt Vipps nummer er 13629
