Trump-supportere har begynt å dukke opp på møtene til Demokratene, som her på et Bernie Sanders-møte i operaen i Rochester, New Hampshire 8. februar. Foto: Mike Segar/Reuters/Scanpix
Denne uken ble blant de mest vellykkede i Donald Trumps hittil treårige presidenttid.
Han ble frikjent av Senatet for de politiske anklagene hans demokratiske rivaler rettet mot ham. Dagen etter kom en meningsmåling som viser at presidenten snarere kom styrket enn svekket ut av riksrettsbehandlingen på Capitol Hill. 49 prosent av velgerne er fornøyd med presidenten. State of the Union-talen i Representantenes Hus ble godt mottatt av folk. Kort sagt: Donald Trump står sterkere enn noen gang.
Oppslutningen om ham ble nok også stimulert av Demokratenes riksrettssak. Hadde den ført frem, ville det amerikanske folket ha blitt fratatt muligheten til selv å vurdere sin president ved høstens valg. Det ville brutt med folks rettferdssans. Vraking av en president er en sak for folket. Det kan saktens argumenteres for at Trump i Ukraina-affæren handlet uklokt, men ikke så graverende at han burde miste embetet.
Donald Trumps popularitet er nok også påvirket av at han er uten effektiv opposisjon. Demokratene mangler alternativ til presidentens politikk.
Demokratene gjør det samme som opposisjonen gjør i mange land: De hakker på regjeringssjefer og regjeringer, men har selv ikke noe samlet alternativ. I stedet for å gå løs på de underliggende årsaker til at Donald Trump ble valgt, hamrer de løs på symptomene og taler ufordelaktig om Trumps velgere. Demokratenes utfordrer i 2016, Hillary Clinton omtalte dem som «a basket of deplorables» – en gjeng av «forkastelige».
Velgerforakten har sin parallell også i Norge, hvor Arbeiderpartiet i flere tiår har karakterisert Fremskrittspartiets velgere på en svært nedsettende måte. I stedet for å gjøre noe med de forholdene som gjorde at opptil hver 4. velger ble Frp’er, nøyde Ap seg med å skjelle ut partiet – og dermed partiets velgere. Det underliggende forble uløst.
Og da er vi ved kjernepunktet: I et folkestyrt land må nasjonalforsamlingens opposisjon by velgerne et politisk alternativ til regjering og posisjon. Og det er jo akkurat det Ap ikke har gjort på lenge. Solberg-regjeringen styrer jo ikke bedre enn at den fortjener et alternativ, men det foreligger ikke. Partiet tyr til demonstrative utspill, men evner ikke å utforme en alternativ politikk – noe som kan utgjøre en forskjell.
Arbeiderpartiet har selv gjort seg til Regjeringens partner i viktige spørsmål. Ap polemiserer nå mot følgene av den politireformen som partiet selv stilte seg bak. Partiet gjorde felles sak med høyresiden i å gi Tyskland via Acer kontroll med norsk vannkraft. I dagsaktuelle spørsmål som udyrpolitikken, leteboring i Barentshavet og islamiseringen av fedrelandet opptrer partiet like forvirret og ubesluttsomt som regjeringspartiene.
Partiet demonstrerer daglig sin politiske rådløshet. Nylig skjedde det da partiets næringspolitiske talsmann Terje Aasland spurte næringsminister Iselin Nymo om hun kunne garantere at Telenor nå har sluttet med å banke opp folk i Pakistan.
Bakgrunnen for dette merkverdige spørsmålet er at Telenor kontrolleres av staten og at et av konsernets datterselskaper i Pakistan hadde benyttet hårdhendte torpedoer i innkreving av gjeld. Dette er ingen sak for statsråden, men for Telenors konsernledelse, som for lengst har ryddet opp og latt ansvarlige sjefer i Pakistan få sparken.
Hvis det dreide seg om politikk, kunne Aasland derimot ha spurt statsråden om hva hun og regjeringen akter å gjøre med de urimelige teleprisene i Norge, hvor Telenor som markedsleder kunne gått i bresjen og hvor staten kunne utøve eiermakt. Men det gjør ikke Ap, som vet at Telenor årlig overfører milliarder av sitt overskudd til staten.
Ap tar ikke tak i problemstillinger som kan forbedre folks levevilkår – akkurat som Demokratene i USA. Opposisjon betyr litt pirk her og der – uten et alternativ.
Når opposisjonen ikke lenger utgjør en forskjell, er den ikke lenger en opposisjon.
Forhåndsbestill Peder Jensens bok til spesialpris her!
