Meldingen om at den norsk-sudanske kunstneren Ahmed Umar skulle stille ut på årets Venezia-biennale ble forleden slått stort opp i nettavisen Subjekt.no. Det manglet da heller ikke på lovord og finurlige tolkninger av Umars verker og utstillingsprosjekter. Noe vi allerede fikk en flau forsmak på i fjor da nettstedet anmeldte hans store utstilling i Kunstnernes hus. At han nå skal delta på årets Venezia-biennale kan neppe medføre riktighet. OCA (Office for Contemporary Art Norge) publiserte sin biennalekandidat allerede i fjor sommer. Og det var ingen Ahmed Umar.

Det er godt mulig at den norsk-sudanske kunstneren skal stille ut i Venezia under biennalen, men ikke som norsk biennalerepresentant. Trolig er det bare hans Oslo-galleri som har laget et reklamestunt, skjønt det nevnes på biennalens hjemmesider at han trolig vil delta på en større internasjonal fellesutstilling innenfor rammene av biennalens overordnede program. Skal man lansere en kunstner internasjonalt, må man klekke ut en skrytepreget lansering og markedsføring. Umars liv og kunst har de rette ingrediensene. Han er flyktning og ideologisk undertrykket kunstner, i tillegg er han både muslim og skeiv. Slik matcher han alle politisk korrekte kriterier for å nå norsktoppen i vårt normløse kunstfelt.

Med tanke på at Venezia-biennalens tema i år handler om utenforskap og fremmedhet er norsk-sudanske Ahmed Umar et personalhistorisk blinkskudd. Som nevnt har han flyktet fra islamsk homsehat, ankom Norge i 2008 og fikk sin kunstutdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (2011-2016). At han allerede i år har klart å komme i kunstnerisk posisjon som norsk representant i den skandinaviske biennalepaviljongen er overraskende og uforståelig. Hvordan kan en så fersk flyktning, både kreativt og nasjonalt, fyke forbi alle andre norske kunstnere med langt større biennalekvalifikasjoner?

Kunstnerisk sett er Ahmed Umars verker uvanlige for vestlig estetikk og sensibilitet. Man må være fortrolig med islam og dens ikonoklastiske religiøsitet for å kunne skjønne hvilke visuelle og estetiske stengsler som styrer den muslimske kreativiteten. Det innebærer at formuttrykket er styrt av en religiøs ikonologi som nekter å synliggjøre den teologiske meningen. Egentlig kan man ikke snakke om kunst i vestlig forstand, det vil si visuelle formuttrykk. Den dekorative tradisjonen i islam går ut på å formgi symbolske konfigurasjoner. De er selvsagt synlige, men den indre meningen kan kun tilegnes gjennom meditasjon.

Umars store utstilling i Kunstnernes Hus for et år siden fikk kritikerne til å gå av skaftet. De utfoldet en hemningsløs entusiasme for de utstilte objektene. Det haglet med superlativer og spekulative tolkninger. Ja, utstillingen var interessant, men også uhyggelig. Den var som en skjærsild av indre motsetninger. Her kolliderte den sanselige skjønnheten i vestlig kunsthistorie umiddelbart med islams abstrakte renhetsideologi. Ja, Umars arbeider i Kunstnernes Hus forvandlet nærmest utstillingssalene til en slags gravkamre fylt med likbleke knokkelformer på rekke og rad. Objektenes knokkelkarakter pekte mer mot død enn et liv på sansningens premisser.

Den islamske ikonoklasmen gir de troende kunstnerne et sterkt begrenset individuelt og sosialt spillerom. Flyktning-kunstnere av den sorten får ofte rystelser i kreativiteten, selv om godhetsposører i det norske kunstfeltet gjør sitt beste for å bistå dem med pressedekning, posisjoner og utstillingsplass. Tilfellet Ahmed Umar, hans flyktningstatus, skeivhet og kunstneriske ambisjoner, har fått kunstekspertene til å miste gangsynet. Han må selvsagt til Venezia-biennalen som norsk deltager, slik at hele kunstverdenen kan se norsk kunst på sitt beste.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.