Det er svært vanskelig å forstå «jo yngre, desto bedre»-tenkningen i norsk samtidspolitikk. Det er da vel for pokker ingen som mener at vakre, rynkefrie ansikter per se varsler om strålende kompetanse, det være seg på et ennå uforløst talentstadium eller annet vis? Eller er det så underlig laga at erfaring kanskje rent av anses som uønsket når nye sjefer plukkes ut?