Det var i februar 2021. En god venninne satte øynene i meg og spurte om jeg skulle ta vaksinen. Fullstendig perpleks over dette plutselige angrepet fra et menneske jeg hadde stolt hundre prosent på i mer enn femti år, liret jeg av meg en halvsannhet om at jeg ikke hadde tatt stilling til det spørsmålet ennå.

Det medisinske eksperimentet

Jeg hadde allerede da tenkt at en vaksine som var utviklet på noen måneder, ikke kunne være annet enn risikabel. Det sto jo også hele tiden på Legemiddelverkets nettsider at man ikke hadde holdepunkter for å si at vaksinene kunne stoppe smitte.

Det sjokkerte meg langt inn i benpipene at helseministeren, FHI og andre myndigheter messet om «trygg og effektiv» på inn- og utpust. Det var løgner ved høylys dag, og de visste det. Samtidig eskalerte hetsingen av oss som valgte å avstå. Det var utrolig hvor fort vi gikk fra å være unnasluntrere til mordere. Selv kunne jeg ikke fatte hvilken risiko jeg kunne utgjøre for dem som var beskyttet med den påstått hundre prosent effektive vaksinen deres.

Myndighetenes trakassering affiserte meg ikke

Det jeg ikke forutså da Erna og resten av den inkompetente røkla i styre og stell i dagens Norge sto på pressekonferanse etter pressekonferanse og stemplet meg som en parasitt og en farlig smittebærer, var at folk jeg er glad i, ville tro dem. Det gjaldt munnbindene også. Hvordan skulle de stoppe et luftbårent virus med mindre vi sluttet å puste? Hvilken forskjell kunne det utgjøre om luften vi slapp ut, gikk rett fram eller til sidene?

Dessverre hadde myndighetene og medienes oppkonstruerte skremsler en fryktelig effekt på majoriteten av det norske folk og gjorde dem ute av stand til å trekke selv de enkleste logiske slutninger.

Ikke lenger en venn, kun tolerert

Det er her forvirringen oppstår. Skal jeg klandre myndighetene for løgnene de brukte til å lure mine venner og kjære med, eller skal jeg klandre mange av dem som har stått meg nær hele livet for illojalitet?

I løpet av et langt liv brister mange illusjoner. Det er en del av prosessen ved å være menneske som vi lærer noe av. Men illusjonen om at jeg hadde venner som aldri ville svikte, er ekstremt vanskelig å gi slipp på. Og ja, jeg vet at det er mange som har det samme problemet med familiemedlemmer. Noe som er enda verre.

Tilværelsen som et menneske de rettroende har overbærenhet med, og til nød tolererer, er uutholdelig. Det lurer en slags konstant trussel om utstøtelse ved neste korsvei.

I tillegg til massive vaksineskader og død er denne kløfta mellom folk som stod hverandre nær det verste de løgnaktige myndighetene våre har påført samfunnet.

Men for dem og rettroende venner er covid-tiden bare et slags minne til neste gang. For meg er det et sår som ikke vil gro.

Bestemor

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!